Forutsigbar western fra Paul Greengrass
En ung skuespiller stjeler showet fra Tom Hanks.
Tilgjengelig på Netflix fra 10. februar.
Sjanger: Drama.
Regi: Paul Greengrass. Manus: Paul Greengrass, Luke Davies.
Skuespillere: Tom Hanks, Helena Zengel.
Basert på romanen med samme navn av Paulette Jiles.
REGISSØR PAUL GREENGRASS’ første film siden «22. July» er en tidvis poetisk, men i overkant formelpreget western «road movie».
Tom Hanks spiller Captain Jefferson Kyle Kidd, en veteran som etter borgerkrigen av uvisse grunner ikke har returnert hjem til sin kone. Istedenfor har han blitt nyhetsoppleser – altså, han reiser fra sted til sted og leser utdrag fra avisene for forsamlinger som ikke selv har tid til sånt.
PÅ SIN FERD møter han tilfeldigvis den bortkomne tiåringen Johanna (Helena Zengel). Hun ble tatt fra sin familie av Kiowastammen for mange år siden, og skal nå returneres til sin tante og onkel, hennes siste gjenlevende familie. Captain Kidd ender opp med ansvaret for å frakte den motvillige jenten dit. Slik begynner deres ferd med hest og kjerre gjennom slitne sørstater, preget av borgerkrig.
Reisen er gjort vakker av fotograf Dariusz Wolski («The Martian», «Prometheus»), som klarer å løfte frem ørken, støv og blasse jordtoner til slående bilder ved flere anledninger.
DEN UNGE SKUESPILLEREN Helena Zengel fikk mye oppmerksomhet for sin prestasjon i den tyske filmen «Systemsprenger» (2019) og stjeler showet også her. Hanks er god og bringer sin varme sjarm til rollen, som alltid, men det er Johannas forvirring, sinne og fortvilelse som engasjerer. Jenten vil tilbake til Kiowa-stammen, det er dem hun identifiserer seg med etter alle disse årene – ikke sine tyskaettede slektninger.
Johanna snakker ikke engelsk eller tysk, men kiowa. Captain Kidd kommuniserer med henne så godt han kan, selv om de ikke deler et språk. Den famlende interaksjonen dem imellom byr på flere fine, nesten poetiske øyeblikk.
DET ER ALTSÅ IKKE at disse rolige partiene i filmen er kjedelige i seg selv. Det som blir kjedelig, er at filmen er så forutsigbar, for formulaisk. Kidd og Johanna starter på reisen, sliter med kommunikasjonen, men får et gjennombrudd – så møter de en utfordring, eller en skurk. De kommer seg ut av knipen, fortsetter på reisen og blir bedre kjent, inntil en ny hindring oppstår. Gjenta, gjenta, gjenta.
Ingen av problemene de to reisende møter på veien sender historien eller karakterene i overraskende retninger. Nesten ingen av hindringene henger sammen, og de fleste oppstår på grunn av erkeskurkete skurker.
ET MØTE MED arbeiderne i Erath County handler på sett og vis om kraften av historier, om viktigheten av nyhetene Kidd reiser rundt med. At den rette historien kan endre verden, eller i alle fall påvirke menneskeskjebner. Parallellene som kan sees mellom amerika i tiden etter den splittende borgerkrigen, og nåtidens USA, gjør dette til en av de mer interessante sidesporene i Kidd og Johannas reise.
ETTERHVERT FÅR VI også vite mer om hvem Captain Kidd er, og hvorfor han lever dette omreisende livet, og ikke har returnert hjem. Dessverre er dette først i den unødvendig langtekkelige slutten, som er like forutsigbar som resten av filmen, og derfor ikke får den emosjonell slagkraften den legger opp til.