Vestindiens debutplate var definitivt verd å vente på
Dette er akkurat den intense, rå og bekmørke punkplaten vi håpet ville komme.
VESTINDIEN ER ET band som har ligget og summet litt i undergrunnen i over et tiår. Det ble litt omtale, en EP og et rykte for å vaere et svaert kokende liveband, før andre bandprosjekter tok over, deriblant Hjerteslag.
Bandet, hvis eksotiske navn er hentet fra Bergens siste bordell, skal etter sigende aldri helt ha sluttet å skrive musikk sammen, og nå er de altså tilbake med det som faktisk er debutplaten. Var den verdt å vente på? Svaret er et ettertrykkelig ja. Det er fremdeles få band her til lands som låter som Vestindien, selv om de høres litt ut som alle band du liker.
«Null» er heldigvis akkurat den intense, rå og bekmørke punkeplaten man kunne håpe på. Vestindien er hemningsløse i sin tilnaerming til sjanger. Her finner man innslag av både luftig 90-talls indie og dyster post-punk, mens fundamentet i stor grad består av hardcorens tyngde og intensitet og den tradisjonelle norske svartmetalkoklens iskalde, skjaerende gitar.
Sistnevnte virkemiddel er tidvis så godt gjennomført at jeg fra tid til annen tok meg i å dobbeltsjekke at ikke platen var innspilt i Grieghallen på 1990-tallet, der Eirik «Pytten» Hundvin produserte noen norsk svartmetalls mest berømte innspillinger.
ÅPNINGSINSTRUMENTALEN «Mot dag» minner dog om noe helt annet. Med luftige, store akkorder, atmosfaeriske synther og dvelende, melodisk gitarklimpring, høres det unektelig nittitalls ut dette også, men naermere artister som Red House Painters og Grant Lee Buffalo enn Mayhems klassiske «De Mysteriis Dom Sathanas».
Daggryet varer dog ikke før «Beerenberg» smeller i mot en og man påminnes nøyaktig hvor stor del av kjernen den norske svartmetallen deler med den klassiske punken og Black Sabbath-rocken. Effektivt, skittent og forbannet tilfredsstillende – en svaert vellykket låt, ikke rent ulikt det Satyricon forsøkte seg på under sitt kommersielle gjennombrudd på midten av 2000-tallet.
Oppfølgeren, singelen «Meldrøye», begår kunststykket å vaere ikke bare enda bedre enn sin forgjenger, men jeg vil faktisk driste meg til å utrope den til en umiddelbar bergensk rockeklassiker. Ikke bare maler den fanden på veggen som om det var 1994, men den gjør det med en intens, stilsikker beherskelse som kan vekke pyromanen i den beste blant oss. Fengende som en punkeklassiker, iskald og fryktinngytende som bare ekte norsk svartmetall kan vaere. Jeg sverger, man kan sikkert danse til låten også, hvis man vil. En klar innertier og sannsynligvis seiglivet favoritt for undertegnede.
SELV OM PLATENS resterende låter naturligvis ikke når opp til tilsvarende høyder, er de hver på sitt vis interessante eksempler på den store sjangermessige fleksibiliteten til Vestindien, og ikke minst solide låter i seg selv.
Storslåtte «Null» er en luftig affaere, drivende og flott som motstykke til den tryneknusende «Meldrøye». «Ormegaard» høres tidvis ut som en svartmetall-homage til The Cure, hvis en slik setning overhodet gir mening. Den rendyrker de mer populaermusikalske sensibilitetene som tross alt ligger i bandet, enn platens øvrige låter og lykkes også godt med dette, spesielt i det naermest hyper-popklingende avslutningspartiet.
«Øst for sol» er en veloppbygget og naermest majestetisk avslutning, som bekrefter inntrykket. Vestindien har ikke bare laget en etterlengtet plate, men også en veldig god en.