Å spise gjør vi best sammen

DET ER SYND å si det, men det overrasker meg ikke et sekund at tallet på innleggelser knyttet til spiseforstyrrelser har økt betydelig under pandemien.

I BT har vi lest om at disse har gått opp 20 prosent fra 2019 og 50 prosent fra 2018, og at det siden september har vaert en økning for barn fra elleve år og oppover. Også Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) forteller om stor pågang.

GRUNNEN TIL AT statistikken ikke forundrer meg, er kjensgjerningen at måltider er sosiale fenomener. Å spise gjør vi best sammen. Dette er en helt grunnleggende menneskelig impuls, og antakelig både kulturell og naturlig på én og samme tid.

I en situasjon der stadig mer undervisning foregår på skjerm og sosial kontakt skal reduseres til et minimum, forsvinner også den sosiale dimensjonen ved måltidet. Dette går utover barn og unge, men også andre: De sosiale møtestedene begrenses for mange av de eldre, en gruppe der flere sliter med feil- og underernaering.

DET ER NEMLIG riktig som det blir sagt i den svenske filmen «Tillsammans»: Det er bedre å spise grøt sammen enn biff alene. Måltid er sosiale. Det skulle jeg ønske vi – og saerlig politikerne – tok større laerdom av.

Løsningen på folks spiseforstyrrelser er ikke kostholdstips fra influensere på Instagram. Vi må normalisere matkulturen vår sammen, ikke hver for oss foran en skjerm. Heller ikke kald ferdigmat servert til de eldre, som skal varmes og spises i ensomhet, er en oppskrift på normalisering.

Dette er generelle laerdommer som settes på spissen under en pandemi.

IRONISK NOK FORSTÅR politikerne dette når det kommer til eget ve og vel. Pause med møtemat er fast innslag på de vanlige bystyremøtene, og godt er det. Vi trenger en felles pause fra skjermen for at hjernen skal fungere bedre.

Men hvorfor i alle dager skal ikke denne innsikten overføres til flere deler av samfunnet, så som skolene våre? Hvorfor må vi hvert budsjettår kjempe en kamp for å beholde det kommunale kjøkkenet på sykehjemmene våre?

I DEN ANDRE enden av pandemien håper jeg vi forstår spiseforstyrrelser bedre.

Ikke minst at vi forstår at disse ikke er individuelle og knyttet til høy eller lav moral, men sosiale fenomener som krever politiske løsninger.

ILLUSTRASJONSFOTO: BERIT ROALD / NTB Sofie Marhaug er ikke overrasket over at flere unge får spiseforstyrrelser under pandemien. «Å spise gjør vi best sammen», skriver hun.