Distrikta kan lukkast med integrering!
Ingen grunn til å forkvakle debatten.
TIDLEGARE SV-POLITIKAR I Eid, Vigdis Heimdal Reksnes, påstår i eit innlegg i BT 10/2 at Stad kommune har brukt integreringspengar på offentleg toalett.
Det er ei type forkvakling av debatten som berre er partipolitisk spel frå Reksnes si side.
Det er synd fordi Reksnes elles i innlegget kjem med viktige og gode refleksjonar om negativ sosial kontroll og integrering i eit lokalsamfunn.
EG VART ORDFØRAR og Venstre vart største parti i Eid i 2011. Før dette tok Eid imot svaert få flyktningar, hadde fragmenterte og dårleg utbygde tenester knytt til integrering og urovekkande dårleg standard på sosiale bustader.
Frå 2011 og framover har Eid (no Stad) auka busetjinga av flyktningar sterkt – frå rundt 10 til 30–40 i året. Det har vi gjort etter ein samla plan, der vi har auka ressursbruken og trappa opp tenestene knytt til integrering og busetjing kraftig.
Vi har gjort eit stort løft i sosial bustadbygging. Vi har bygd opp ei heilt ny og samla integreringsteneste, som er samlokalisert med arbeidsretta verksemd for raskast mogeleg å kome ut i arbeidslivet.
VI HAR STYRKJA bemanninga i skular og barnehagar der det er busett flest flyktningar. Vi har styrkja satsinga på frivillige lag og organisasjonar for å utvikle gode integreringsarenaer på fritida. Vi har, saman med fylkeskommunen, investert i den lokale vidaregåande skulen slik at ungdom med flyktningbakgrunn kan få opplaering der, i staden for å vere «isolert» frå annan ungdom. Eid vidaregåande skule har også ein eigen minoritetsrådgjevar.
Parallelt med det har Eid kommune meir enn tredobla talet laerlingplassar, mellom anna for å gje folk med flyktningbakgrunn ein veg inn til faste stillingar i ein offentleg sektor som sårt treng fleire hender og hovud.
RESULTATA AV DETTE er gode – både for dei som kjem til kommunen vår og for lokalsamfunnet som heilskap. Vi har vore opptekne av at dei ekstra ressursane kommunane får til busetjing ikkje skal «låsast inne» i eigne øyremerkte ordningar – men nyttast på brei basis til å skape eit lokalsamfunn der tenester heng saman og målet er rask integrering i kvardagslivet.
Difor finn du ikkje att pengane krone for krone på eit eige «innvandrar-budsjett» – men i ei jamn styrking av tenester, og investeringar for framtida i gode bustader og gode undervisningsbygg.
Når vi fekk fleire flyktningar å busette kunne vi utnytte den kapasiteten vi har på ein betre måte, og det blir eit netto positivt rekneskap samla for kommunen.
PÅ 2021-BUDSJETTET FINN vi mellom anna no rom til å bygge ut meir kapasitet i den offentlege barnehagetenesta på Nordfjordeid – ei satsing som alle parti unnateke SV stilte seg bak.
Så skal eg ikkje påstå at vi er i mål, og at alt er perfekt. Reksnes peiker på heilt reelle utfordringar knytt til negativ sosial kontroll i innvandrarmiljø – som er eit problem både på små og store stader – og ikkje berre kan løysast med pengar.
Desse utfordringane fortener å bli løfta fram og debattert. Men eg vil våge å påstå at kommunar i distrikta er betydeleg betre i stand til å løyse dei enn større byar, der det lettare blir «gettoisering». Det vi har klart på dette området i Nordfjord, trur eg mange kan laere av.
SÅ EG VONAR debatten vidare kan handle om dei reelle problemstillingane Reksnes peiker på i sitt innlegg, ikkje om partipolitisk tullete retorikk.