Generalene kødder med feil generasjon
Vi ser en ny generasjon som uredd står opp mot militaermakten med humor, kunst og musikk.
IGJEN HAR GENERALENE tatt makten i Myanmar. Igjen har valgte ledere blitt fengslet. Kuppmakerne må fordømmes. Valgte ledere må settes fri. Demokratiet må respekteres. Og så må vi se, lytte til og støtte den nye generasjonen som står opp mot generalene. Da må vi også se at Myanmar er mer enn Aung San Suu Kyi.
Det burmesiske folk har måttet tåle så altfor mye i kampen for demokrati og frihet. Fra Raftostiftelsen har vi fulgt den kampen helt fra Suu Kyi, som en ung og ukjent opposisjonsleder i husarrest, fikk Raftoprisen i 1990. Vi har støttet demokratibevegelsen i og utenfor det som var Burma, og som i dag er Myanmar.
DE SISTE TI årene har vi våget å håpe. Vi har sett hva det burmesiske folk ønsker, og hvem de stemmer på, når de får friheten til å gjøre det. Suu Kyi og hennes National League For Democracy (NLD) vant en brakseier i det første frie valget i 2015.
Men generalene har aldri sluppet taket. I dagens Myanmar gir grunnloven militaeret stor makt. De har fortsatt holdt etniske minoriteter nede med jernhånd, og de har spilt de ut mot hverandre. Vi sett et folkemord bli begått mot rohingyaene, hvor tusener er drept, hundretusener er drevet på flukt og over en halv million fortsatt lever i frykt i Myanmar.
VI HAR MED sorg sett at Suu Kyi ikke tilstrekkelig har erkjent eller tatt avstand fra de grufulle overgrepene som militaeret har stått for. Selv om hennes makt til å avverge overgrepene har vaert begrenset og de strategiske hensynene mange, har hun gått altfor langt i å forsvare militaeret. Til syvende og sist var det ikke nok for å hindre militaeret å sette foten ned når populariteten hennes ble for stor.
Uavhengig av hva man måtte mene om
Suu Kyi så er hun landets demokratisk valgte leder, og kuppet er et dramatisk steg til en situasjon hvor de demokratiske spillereglene er satt til side og rå makt avgjør.
MED TETTE BÅND til Myanmar, og en plass i Sikkerhetsrådet, er det viktig at Norges fordømmelse av kuppet følges opp med handling. Om ikke demokratisk valgte ledere som Suu Kyi settes fri, må det få merkbare konsekvenser fra det internasjonale samfunnet. Telenor, som står for en stor del av telefon- og internettilgangen i Myanmar, må nøye vurdere hva de gjør neste gang generalene ber de stenge nettet, hvordan de kan sikre at de ikke bidrar til menneskerettighetsbrudd og om de kan bli vaerende.
I et land der militaeret er vant til å ha et jerngrep om befolkningen, gir det håp når folket trommer med øser og kar for å vise sin motstand. Tusener går i gatene i Yangon og Mandalay til tross for at de risikerer fengsel og tortur. Offentlig ansatte har gått ut i streik, og det oppfordres til boikott av selskaper eid av de militaere.
VI SER EN ny generasjon er klar for å utfordre generalene. Det er en generasjon som er vant med tilgang til informasjon og rett til egne meninger, og som har vokst opp med tanken om at de skal få vaere med å bestemme.
Under emneknaggen #whatshappeninginmyanmar deler de bilder av demonstranter i fargerike kostymer og med humoristiske plakater, de bruker kunst og musikk, og bruker slagord som «We asked for democracy, not armed robbery».
DET ER BLANT disse vi finner de som skal skape morgendagens Myanmar. De fortjener å bli sett, hørt og støttet. For alt Suu Kyi har betydd og fortsatt betyr, må vi også se at kampen for et demokratisk Myanmar er kampen til mange flere. Fremtiden tilhører hele Myanmar, ikke generalene.