Modig poesi som treffer både leseren og samtiden i hjertet
Diktsamlingen «Protosjel» fortsetter å dure i leseren lenge etter at boken er lukket.
MASKINENE VI OMGIR OSS MED ER sentrale i diktsamlingen «Protosjel». De er glatte og har svarte overflater som reagerer umiddelbart på den minste berøring. Kanskje vi egentlig ikke bryr oss så mye om bildene vi scroller forbi som selve scrollingen; fingre som stryker over noe som tar imot, som huden til en elsker, bare mer mottakelig, uten krav, lengsel eller ansvar.
Vi trenger ikke møte hverandre, følelsen av å sveipe til venstre og høyre er bedre enn sex.
MARIA DOROTHEA SCHRATTENHOLZ fra Bergen gir nå ut sin andre diktsamling, som altså har fått tittel «Protosjel». Her blir kroppens kronglete søkk og folder satt opp mot maskinenes rette linjer.
Boken er delt opp i tre deler, hvor de to første speiler skillet mellom menneske og maskin: «Vev» og «Aggregat». I den første delen veves kroppen både konkret og metaforlig sammen med naturen som omgir den:
«under huden din vaker det blålige
mørke spekkhoggere, tumormarkører
trombocyttene klumper seg, skyene er bare vann blandet med luft og trykk» Sammenlikningen mellom den andres kropp og vakre naturbilder undergraves imidlertid av vitenskapens desinteresserte blikk: skyer er bare vann. I møte med den andre kroppens «tumormarkører» – tegn på en kropp som gradvis gir etter for kreft – tilbyr vitenskapen en avstand, en likegyldighet som gjør døden utholdelig.
KREFTEN HENGER SOM en tåke over den første delen og gir diktene en melankolsk rytme. Forfallet synes uunngåelig, som tidevann eller magmastrømmer, en seig bevegelse som ikke kan stoppes: «det er ennå noe som er varmt og seigt / jeg vil at planeten skal stivne tvers igjennom».
Diktene balanserer mellom beskrivelser av en stille, men desperat hverdag og planetariske og metafysiske tanker. Dikt-jeget er fanget på et kjøkken uten håp og et soverom som lukter av sykdom.
De håpløse bildene av en kropp som sakte spiser seg selv, må i samlingens andre del vike for mer aktive bilder:
«jeg konstruerer slusen / som skal romme deg / innvollene, brusken, margen, membranene
Vitenskapen og teknologiens kamp mot døden står sentralt i bergenske Maria Dorothea Schrattenholz’ andre bok.
/ maskinen skal gi meg sjelen din».
Språket blir livligere idet «maskinen» gir dikt-jeget et håp om at forfallet ikke er endelig, at vi ikke er maktesløse i møte med døden, at det finnes løsninger på alle problemer. Istedenfor å ligge i mørket og kjenne hvordan kroppen ved siden av henne blir svakere og svakere, drømmer hun opp en maskin.
I TAKT MED AT DENNE drømmemaskinen vokser, og etter hvert også utvikler en egen vilje, forsvinner den svake kroppen mer og mer ut av diktene. De pseudovitenskapelige utlegningene blir modigere og modigere, før vi blir
konfrontert med en nesten frankensteinsk hybris: «maskinen er mitt monument / mellom trestammene / batteriet er loddent mot tungespissen / lynet trenger ingen ledninger».
Dikt-jeget oppnår sitt ønske om å fryse tiden, stoppe forfallet, og ender opp med å baere med seg den andres sjel i en kolbe under armen.
«PROTOSJEL» GLIR INN i en etter hvert omfattende katalog fra samtidslitteraturen som baler med vitenskapens og teknologiens kamp mot døden. Etter hvert som vår vilje og evne til å forandre oss selv og våre omgivelser øker, øker også innsatsen
i spørsmålet: Hvor langt er vi villig til å gå i denne kampen?
«Protosjel» er en språkmaskin som fortsetter å dure i leseren lenge etter endt lesning. Dens styrke ligger i hvordan de store tankene kommer til uttrykk som små, sarte bilder, som bildet av en kropp som sakte forsvinner og erstattes av en liten tingest av glass man kan putte i lommen og ta med seg over alt.