Vellykket jakt på ungdomskilden
De aller fleste vil kunne finne noe gripende med Wendra Hills musikk.
WENDRA HILL ER ET KOLLEKTIV
i evig forandring, med duoen Joel Ring og bergenseren Jo David Meyer Lysne som ankre. På hver utgivelse inviterer de nye komponister og musikere om bord til improvisasjonsdrevne økter i krysset mellom jazz og elektronika.
DERES NYESTE UTGIVELSE
«Ungdomskilden» er kanskje mest den komplette så langt, med et filmatisk preg som gjør den vanvittig atmosfaerisk. Låtene har en flytende, naermest episodeaktig kvalitet hvor hver og en av de er sitt eget beist med en egen historie. «Bergsjøstølen» er drevet av hypnotisk perkusjon som flettes sammen med synth og liksom transporterer en til en annen planet, mens «Det Vakre Ved Laminat» starter med et amerikansk lydklipp om laminat og spinner ut i et sprudlende, humørfylt gitarnummer.
Man hører komponisten Steve Reich i hvert hjørne av «Tøm Lungene». Det en eksentrisk og henrivende blanding.
NOEN VIL KANSKJE ARRESTERE
Wendra Hill på det sprikende lydbildet. Det krever sitt av lytteren å omstille seg til store svingninger i både stemning og tone fra et øyeblikk til et annet. Men det er jo typisk for jazzens improvisasjon – det å ikke ville avfinne seg med ett narrativ og i stedet velger å se skjønnheten i det fragmentariske. Hver låt representerer en flyktig impuls som musikerne utforsker med stor lyst og nysgjerrighet. Det sier seg selv at ikke hver og en av de 13 låtene føles uunnvaerlige, men til sammen danner de likevel en overbevisende helhet.
PÅ «UNGDOMSKILDEN» HAR
Wendra Hill fått med seg den enestående perkusjonisten Øyvind Hegg-Lunde, som vi sist hørte på en av fjorårets beste plater fra Strings & Timpani. Han adderer en magisk touch på platen i øvrig, men spesielt på lukkeren «Slidelien» – et av platens sterkeste, men også mest underspilte øyeblikk. Låten er emblematisk for albumet i måten den intuitivt lapper sammen et utall inntrykk til en sammenheng. Et strengeinstrument som siter sammen med skrekkfilmaktig orgel har man kanskje ikke hørt før, men det gir fullstendig mening når det er såpass sublimt.
Det er denne collageaktige tilnaermingen til musikk som gjør «Ungdomskilden« til en plate å fortape seg i. Låter som «Slanger og Nattergaler» – visstnok er trioen inspirert av rytmemønsteret til nattergalens sang – viser frem deres brede referansespekter som strekker seg bortenfor jazzens verden og får meg til å tenke at de aller fleste burde kunne finne noe gripende ved Wendra Hills musikk.