Denne historien er både overbevisende og forskrekkende
Dokumentarserien om overgrepsanklagene mot stjerneregissøren Woody Allen er ubehagelig og overbevisende.
Tilgjengelig på HBO fra 22. februar. Sjanger: Dokumentar.
Regi: Kirby Dick, Amy Ziering. Fire episoder.
DE FLESTE HAR en mening om Woody Allen – regissør, manusforfatter, skuespiller, og pedofilianklaget.
Uansett om du er fan eller ikke av filmene hans, skal det mye til å fremdeles tro på at den nå 85 år gamle mannen er uskyldig, etter å ha sett denne dokumentarserien. Visst er dens perspektiv ensidig, men Dylan Farrows historie overbeviser og forskrekker like fullt.
I 1992 BLE Allen anklaget for å ha seksuelt misbrukt sin adoptivdatter Dylan, da sju år gammel. Han ble verken dømt eller frikjent, og fikk fortsette sin karriere relativt uforstyrret i mange år.
DOKUMENTARSERIEN GÅR grundig inn i historien. Mia Farrow forteller hvordan hun og Allen møttes, hvordan han gradvis blir en del av familien, og etterhvert den intense relasjonen han utvikler med Dylan. Familieidyllen ble først brutt da det kom frem at Allen hadde innledet et forhold til en annen av Mias adoptivdøtre, Soon-Yi, som er 35 år yngre enn ham. Så kom anklagene.
Mia brukte videokamera flittig i barnas oppvekst, og filmet familien i lek og hverdag. Disse opptakene, og lekre bilder fra sommerhuset på landet hvor de tilbrakte mye tid sammen, står i kontrast til den stadig mer forstyrrende historien Mia og Dylan forteller.
WOODY ALLEN OG andre som har snakket ut i hans forsvar, deriblant Soon-Yi, som han fremdeles er gift med, medvirker ikke i dokumentaren. Det som fungerer som hans side i saken, er klipp fra hans memoarer «Apropos of Nothing» (2020). Klippene gjør lite for å få ham til å fremstå bedre.
Også fremstillingen av kvinnekarakterer i filmene hans trekkes inn. Klipp fra blant annet «Manhattan» (1979), hvor Allen spiller en 42-åring i et forhold med en 17 år gammel jente, peker ut et ekkelt mønster.
MEST UBEHAGELIG ER det å se på opptakene Mia gjorde av Dylan, da sju år gammel, hvor Mia forsøker å få klarhet i hva som har hendt.
Det lille barnets forklaring av hvordan faren tok på henne, og at hun ikke likte det, er fryktelig vondt å se på.
Den voksne Dylan er tydelig ennå preget, sliter med å fortelle om hendelsene. Hvordan hun som voksen har kjempet for å bli hørt, er sterkt å høre.
MAN KAN SE PARALLELLER til dokumentaren om Michael Jacksons overgrepsofre i «Leaving Neverland» som kom i 2018, ikke bare i den ensidige vinklingen. «Allen v. Farrow» forsøker også å sette hendelsene i kontekst, og både forklare hvordan det gikk an at Allen ikke ble kriminelt siktet, og hvordan han kunne fortsette å lage filmer og bli hyllet for dem offentlig i ettertid. Både Jackson og Bill Cosby vises som liknende eksempler.
SISTE EPISODE TREKKER også inn hvordan #metoo-kampanjen endelig rammet Allen, og fikk kjente skuespillere til å gå ut og offentlig beklage at de jobbet med ham.
Det stilles spørsmål ved om man kan skille kunstneren fra kunsten, og diverse mediepersoner veier inn med sin mening og sitt personlige forhold til Woody Allens filmer, både før og etter anklagen ble offentlig.
Alt dette er interessant, men det oppleves som om dokumentaren forsøker å gape over litt for mye.
Jeg tror det blir vanskelig å se en Woody Allen-film uten å bli kvalm etter dette.