Jeg er omsvøpt i et mykt lydlandskap som siver ut gjennom de små høyttalerne
Jeg er sikker på at utstillingen kan massere hvem som helst sin hjerne – på den mest behagelige måten.
I NORGES ENESTE faste utstillingsrom for lydkunst kan vi i tiden fremover få oppleve en lydinstallasjon fra den italienske kunstneren Simona Barbera. Utstillingen i de nye lokalene i Strandgaten egner seg godt for en trygg kunstopplevelse og kan besøkes fra torsdag til søndag så lenge forholdsregler mot koronasmitte ivaretas og smittetallene er stabile.
Denne utstillingen, nei hele opplevelsen, er som å oppdage en skjult skatt. Den står, slik lydbasert kunst ofte gjør, som en motsats til vår hypervisuelle hverdag og sikter heller etter å stimulere fantasien enn å vise frem et konkret «noe».
DET HØRES KANSKJE søkt ut, men om man evner å legge fra seg forstå-seg-på-trangen et lite millisekund, er jeg sikker på at utstillingen kan massere hvem som helst sin hjerne – på den mest behagelige måten.
Inni en luftig komposisjon av høyttaler-elementer, metallstativ i duse pasteller og kobberfargede kabler står jeg og venter på at noe skal starte. Store vinduer vender ut mot gaten, og jeg skimter toppen av både hoder og biler som farer forbi. Det virker nesten som om rommet og utstillingen anstrenger seg for å understreke at de ikke er separert fra verden utenfor.
MEN Å VENTE HER er en overflødig oppgave – kunsten og opplevelsen har allerede startet. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke vet når lyden fra utsiden sluttet og komposisjonen på innsiden tok over. Det oppleves så sømløst, og før jeg vet ordet av
De små, blå høyttalerelementene vibrerer idet lydbølgene presses ut gjennom dem. Jeg trollbindes av den lille dansen.
det står jeg og undrer meg over hva som egentlig er lyden av en by, kontra hva som er lydene til en nedstengt by.
Jeg er omsvøpt i et mykt lydlandskap hvor bussens drønn og menneskers murmur synes å vaere hovedingredienser. Det finnes altså ulike variasjoner av trafikkert gatestøy og kaféklirring, som i tur og orden siver ut gjennom de små, blå høyttalerne.
MENS JEG BEVEGER MEG rundt i rommet, skjaerer lyden av tydelige
skritt gjennom. De kommer hastende imot meg. Ikke i full fart–men ikke i rolig, taktfast joggerytme, heller. De naermest løper gjennom kroppen min, før de forsvinner like fort.
Etter hvert forsvinner bylydene og en langstrakt basslyd tar over. Den forandrer hele tonen i rommet – noe er i ferd med å skje! Skrittene kommer hastende tilbake og akkompagneres av flere arbeidsomme kroppslige lyder. Eieren av skrittene har nå fått armer, og begynt å løfte rundt på en tung gjenstand. Kanskje er det en bevisstløs kropp som skal opp i en handlevogn?
Jeg har sett for mye true-crime, konstaterer jeg, før jeg blir uenig med meg selv og lar meg flyte med videre. For hvis det skulle finnes noen begrensninger for hvilke mentale bilder som dukker opp, er det kun min egen fortjeneste.
Det er jo ganske finurlig at jeg kan lese dette som et slags psykologisk drama. En reise som startet med noe så velkjent som et kafébesøk ved en trafikkert vei og endte opp på innsiden av et forvirret individs hode.
OG MENS LYDBØLGENE fortsetter å bre seg i luften, flytter jeg meg sakte rundt sammen med dem. Det er en opplevelse som både er skjør og intens, akkurat slik som vi kjenner så godt etter dette siste året.
Utstillingen fungerer kanskje som et møtepunkt mellom hverdagslivets vante territorium og poesiens magiske sfaere – og minner meg på hvor verdifullt det er å skape sine egne bilder.