Han skrapte snø med fingrene og kastet snøballer mot åpningen. Tre timer etter at Kai ble tatt av skredet, hørte han lyden av snøskuteren.
Kai Vikra (50) overlevde snøskredet på Jan Mayen i januar. Livet til to kollegaer sto ikke til å redde.
– Alt er låst fast
– Jeg fikk plutselig en skygge i venstre øyekrok, og så ble bena slått vekk under meg, forteller Kai Vikra.
Han kaster stavene og begynner å svømme i snømassene for å holde seg flytende, slik han har laert på skredkurs.
– Når jeg bortimot stopper, sitter underkroppen fast. Så kommer neste bølge.
Den treffer rett i ryggen. Instinktivt plasserer han hendene foran ansiktet for å skape en luftlomme, mens den tunge snøen fylles opp over hodet hans. Så blir det stille.
– Alt er låst fast. Jeg brøler flere ganger, men det er helt stille.
Populaere Beerenberg
For Forsvarets vinterbesetning på Jan Mayen, en vaerhard øy i Norskehavet 1000 kilometer vest for Norge, er Beerenberg et populaert mål å bestige.
Den regnes som verdens nordligste aktive vulkan og strekker seg 2277 meter over havet.
– Det er en krevende tur. Du går fra seks om morgenen til tolv på kvelden, så du er avhengig av breførere med erfaring, sier Vikra.
Mekanikeren fra Haugesund har sammen med en kollega i Forsvaret tatt ansvar for opptrening av besetning som ønsker å gå turen.
Blant dem er Bjørg Batalden (57) fra Florø og Robin Karlsen (31) fra Myre i Vesterålen. De er begge sivilt ansatte og jobber som henholdsvis avdelingssykepleier og ingeniør.
Lørdag ettermiddag 30. januar 2021 er de på en kortere trugetur for å teste formen.
De er på vei ned Borgdalen, i underkant av to kilometer fra stasjonen, når Vikra får øye på skyggen i øyekroken.
– Er det sånn det skal ende?
– Er det sånn det skal ende? Jeg tenkte på barna mine. Men det gjelder å presse vekk de tankene, forteller Vikra.
Klokken er 13.50. Snøskredet skal vaere 100 ganger 100 meter. Vikra ligger fastlåst en meter under overflaten. Hodet er bakoverlent og opp mot skumringen ser han en smal åpning.
Han er uten smerter, men snøen presser på brystet og han klarer kun å trekke korte åndedrag.
Ikke langt fra tunnelen over seg ligger høyrearmen fastlåst. Opp og ned begynner Vikra å rykke albuen, og sakte, men sikkert får han rom til å slå frem og tilbake.
Kastet snøballer
Til slutt bryter han gjennom åpningen over seg.
– Da var det håp, tenkte jeg.
Vikra finner en teknikk der han skraper på snøen med fingrene, presser den sammen til små snøballer som han så hiver opp gjennom åpningen.
Snøball etter snøball blir hullet rundt ham større. Men med tiden begynner han også å miste følelsen i fingrene.
– Jeg tenkte på hva som ville skje hvis et nytt skred skulle komme og tette igjen hullet. Da begynte jeg å kjenne panikken. Men det var bare å kutte den tankerekken, sier Vikra.
Det gjelder å få venstre arm løs. I ryggsekken har han en radio.
Han skraper snøen med fingrene, slår løs og kaster snøballer opp. Til slutt løsner også venstre arm. Klokken på armen viser 14.15.
Sendte mayday
Vikra graver ned til hoftebeltet på ryggsekken og får løsnet beltet. Trugene er festet på sekken, noe som gjør det vanskelig å trekke den over hodet, men det lykkes til slutt.
– Mayday! roper Vikra gjentakende ganger i radioen.
To timer har han nå ligget i snømassene.
I andre enden får han svar. Fra GPS-en på sekken forsøker han å lese opp posisjonen. Han skjelver så kraftig at det er vanskelig å lese opp tallene.
Ikke spor etter kollegaene
Så går GPS-en tom for strøm. Men radioen har allerede sendt ut en automatisk posisjonsbeskrivelse, får han opplyst.
– Da ble jeg lykkelig.