Dei små kommunane står seg bra no, men vil streve på lengre sikt
Er kommunereforma suksess eller fiasko?
DET HAR GÅTT i overkant av eitt år sidan reforma trådde i kraft og undervegs har media forsynt oss med mange oppslag om kor dei slit med økonomi, harmonisering av tenester, uventa kostnader osv. Kort sagt viser deler av overskriftene konturen av feilslått politikk.
Media har ikkje fokusert på dei kommunane som valde å stå att på perrongen. Utfordringar som desse kommunane møter, har gått under radaren.
KONKLUSJONEN ER LIKEVEL antakeleg at samanslegne kommunar har utfordringar på kort sikt, men som generalistkommunar er dei betre rusta for framtida.
Mindre kommunar står seg gjerne bra i augneblinken, men vil antakeleg streve på lengre sikt.
Agenda Kaupang har føreteke ei evaluering av kommunereforma. Eit sentralt spørsmål i denne utgreiinga er i kva grad Inndelingslova og fellesnemndene viser seg å vere tenlege instrument for å handtere overgangen frå fleire kommunar til ein ny.
DET MEST KRITISKE punktet i reformprosessen er budsjettvedtak som vart fatta siste hausten dei gamle kommunestyra hadde vedtaksmynde og som bind opp det nye kommunestyret.
Fellesnemndene sitt mandat er mellom anna å førebu budsjettet til den nye kommunen, inntil nytt kommunestyre trer i kraft og kan gjere bindande vedtak for første driftsåret.
Fellesnemndene har derimot ikkje mynde til å instruere eller overprøve dei gamle kommunestyra sine investeringsvedtak: Dei lever sitt eige liv fram til nyåret. Dei gamle kommunestyra kunne realisere saker som verken låg inne i budsjett eller var innbakt i gjeldande økonomiplan då vedtak om samanslåing vart fatta. Eksempel er tunge investeringar i skular, sjukeheimar, idrettsanlegg.
I DETTE TIDSVINDAUGET var det rom for å realisere lokale bautasteinar på den nye kommunen sitt budsjett. Mange av kommunane hadde heller ikkje økonomisk bereevne til å drifte dei innan den gamle kommunen sine økonomiske rammer.
Regjeringa ynskte at Fylkesmannen (no: Statsforvaltaren) skulle ha høve til å vurdere denne typen budsjettvedtak i forkant av samanslåinga. Dette forslaget falt i Stortinget, etter råd frå kommunane sin organisasjon KS.
SLIKE ØKONOMISKE DISPOSISJONAR har følgjeleg påført nye kommunar høgt gjeldsnivå og store framtidige driftsutgifter, som medfører budsjettkutt og omstillingsbehov allereie ifrå dag ein. Det inneber at dei nye kommunen må bruke ressursane sine på å betale for gammal moro i staden for å realisere nye visjonar.
Men det er vel ei slags naturlov i denne typen prosessar at ein sikrar først og fremst seg og sitt «folk» når ein har sjansen?
INGEN SKULLE SEIAST opp. Ein viktig føresetnad for reformprosessen var at alle tilsette skulle sikrast arbeid i den nye kommunen i det første fem åra. Det inneber at når «dobbel bemanning» oppstod i visse sektorar, så måtte det løysast ved omskulering, avtalar om førtidspensjon og liknande.
Det går dermed gjerne to-tre år før dei fleste har fått omstilt og konsolidert organisasjonen.
SUMMEN AV DESSE to mekanismane var ein stor utfordring for ein del samanslegne kommunar dei første driftsåra. Vi er likevel ganske overtydd om at dei ni nye og samanslegne kommunane i Vestland, med eit gjennomsnittleg folketal på naermare 20.000, innfrir kravet som generalistkommune: Store og sterke nok til løyse både lovpålagde og viktige utviklingsoppgåver innanfor eiga dør.
KVA SÅ MED dei 32 andre kommunane i Vestland (utan Bergen og Askøy) med eit gjennomsnittleg folketal på rundt 6000?
På eitt markert punkt skil dei seg ut ifrå den første gruppa: Dei inngår i store og kompliserte samarbeidsstrukturar med sine nabokommunar for å kunne handtere ei mengde lovpålagde tenester på skikkeleg vis. Makt og pengar vert overført til nabokommunar i eit mønster som er uoversiktleg og komplisert.
KOMMUNEREFORMA HAR YTTERLEGARE bidrege til å endre dette biletet, sidan samanslegne kommunar nødvendigvis ikkje har trong for kjøp/sal av tenester over nabogrensene lenger: Gamle avtaler vert oppsagt. Samstundes vert det skjerpa krav til kvalitet og kapasitet i lovpålagde tenester for alle.
Barnevernet er eit gjennomgåande døme på dette kva gjeld kvalitet, eldrebølgja eit anna for både kvalitet og kapasitet.
Distriktskommunar ynskjer å styrke seg på viktige satsingsområde som naering, reiseliv, samfunnsutvikling m.m. Ressurssvake kommunar må gjerne ut og shoppe den typen tenester.
KORT SAMANFATTA: SMÅ kommunar lever i eit krevjande fragmentert landskap på sikt. Det er dermed ikkje sagt at kommunesamanslåing er svaret på alle spørsmål.
Det kan vere gode grunnar til at mindre kommunar ikkje vil slå seg saman med nabokommunar: Ideologiske, politiske eller «draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje» – for eksempel etter stortingsvalet.
DEN STØRSTE SKEPSISEN til samanslåing i mindre kommunar som er opptekne av naering, tilflytting og desentralisering, er om den nye storkommunen på lengre sikt vil gje dei nye utkantane levelege vilkår.
Brot på inngåtte intensjonsavtaler som har oppstått i kjølvatnet av samanslåingsprosessen i einskilde nye kommunar, er heller ingen god reklame for å motivere nye kommunar til å prøve seg. Mange har undervegs erkjent at det er forskjell på ein politisk intensjonsavtale og ein juridisk avtale.