Da musikken forsvant
Et hjertesukk etter et koronakvalt konsertår.
DET ER EN vanlig tirsdag ettermiddag på matbutikken. I handlenettet som snart skal fylles opp av havregryn, bananer og lefser, fisker jeg frem lommeboken og navigerer meg gjennom den. Mellom betalingskort og stempelkort på bakerbrød skimter jeg noe nesten ugjenkjennelig nederst i bunnen.
En liten, forseglet plastpose med neongule ørepropper.
Et slikt par man får gratis på konserter for å unngå varig mén etter å ha kjempet seg til front for å stå naermest mulig scenen.
MINNENE KOMMER STRØMMENDE som et flashback til en annen tid, hvor vi støtt og stadig befant oss i store konsertsaler og små intimscener med klissete gulv. Skålende med verdens beste jenter, mens vi synger «Ikkje tenk på det» av full hals i kor med Hjerteslag. Frustrert stående bak en altfor høy mann mens Gabrielle forslår at du kan ringe henne.
Med en øl iblandet en skrekkelig mengde regnvann en junidag på Koengen mens Pet Shop Boys ljomer fra scenen, over Vågen og helt opp på Torgallmenningen. Til en fuktig kveld i kjelleren med konsertbillett til Silver på Garage hvor du kun hadde to valg: vaer med i mosh-pit eller rygg bak i lokalet.
DA JEG VAR ferdig på videregående i 2009 var det mange som hadde planer om backpacking i Sør-Amerika og å ta Ex.phil. på Bali. Min plan tok i all hovedsak sted midt i Bergen sentrum: Jeg skulle prøve å se hundre artister live på ett år.
Med en fleksibel jobb som ringevikar og min første leilighet i Neumanns gate, levde og åndet jeg for utelivet og ikke minst musikken.
Å SPRENGE MITT eget mål ble enklere enn først antatt, og siden den gangen var jeg virkelig bitt av basillen. Men det var ikke bare meg. Byen vår er full av konsertgjengere i større eller mindre skala, og mange forblir navnløse skikkelser som man bare nikker gjenkjennende til, løfter glasset i en skål til, eller blir stående og diskutere med ut i nattetimene lenge etter at bandet har pakket sammen og dratt videre.
AT DET FORGÅENDE året har vaert mer lunkent på konsertfronten enn en overpriset festivaløl, har vaert av helt åpenbare og nødvendige grunner. Personlig har jeg benyttet sjansen så ofte jeg kunne, blant annet på en sjelden live-opplevelse på Feriekolonien på Verftet og på Ploink-festivalen.
NØD LAERER KONSERTSULTEN kvinne å lytte, og jeg kastet meg over nyskapende konsepter, som sittekonserter med eksperimentell musikk og techno – til overraskende stor begeistring.
Jeg, som mange andre, har sittet rigget foran tv-skjermen hjemme i egen sofa mens store og små artister spilte over livestream fra tomme saler med budskap om at du kan «vippse hvis du vil».
Å FJERNE DOKØ, irriterende høye folk, kompliserte betalingsløsninger og plagsomme dørvakter, kan i teorien virke som en drøm. For oss som gjerne skulle stått så naerme scenen at man kan lukte hva vokalisten hadde til middag, har det heller vaert et ørlite mareritt.
Det kunne vaert verre. Men, det kunne også vaert bedre. Etter å ha sett noe det beste og det verste av konserter gjennom mer enn et tiår, er det svaert få opplevelser jeg ville vaert foruten. Konserter og livemusikk har utvilsomt økt min livskvalitet opptil flere hakk.
DET HAR OGSÅ redusert hørselen min noe på høyre øre. Legen ga meg et tips i resept: bruk ørepropper. Jeg lyttet og tok deretter gladelig imot de neongule øreproppene hver gang det ble tilbydd, og som en stadig ivrig konsertgjenger tok jeg rett som det var to par, hvorpå ett havnet i lommeboken, til en venn eller «sånn i tilfelle».
DET VAR ET av disse parene som hadde funnet veien til lommeboken min, og som lyste opp mot meg mens den ansatte prøvde å finne ut om jeg ville ha kvitteringen eller ikke.
Der lå de som et bevis på fordums tid, fra en annen hverdag uten bekymringer om smittsomme virus, Antibac og ansiktsmasker. I ett år har de lagt der, tålmodig. Er det kanskje på tide å kaste dem?
JEG SLENGER HANDLENETTET over skulderen og lukker lommeboken. Tenker tilbake på pågangsmotet til mitt 20-år gamle selv i de strammeste økonomiske ukene i 2009, da jeg vekslet mellom brødskiver og posesupper til middag for å få råd til å se nok et ukjent band på Hulen.
Den aldrende det ordner seg-mentaliteten som vokste seg sterk den gangen, ble mindre nødvendig etterhvert som jeg ble mer etablert, og har kanskje ligget og samlet støv som en gammel LP på en mental hylle.
DA JEG SÅ glimtet av øreproppene, husket jeg plutselig hvem jeg var, eller i det minste hva jeg pleide å gjøre. Du kan ta mennesket ut av musikken, men du kan ikke ta musikken ut av mennesket. Når tiden er rett er vi klar.
Ta det med ro, konsertgjengere både med og uten ørepropper, vår tid vil komme igjen.