Å røre i Sylvis gryte
Sylvi Listhaug mener det er stor forskjellsbehandling i koronastøtten til kultur og naeringsliv. Det har fått kunstner Agnes Nedregård til å fundere.
VI TAR HATTEN av for Sylvi Listhaug. Hun vet hvordan hun skal få oss til å danse, alle sammen. Media biter først, kunstnerne spretter opp som om baken hadde tatt fyr, og jommen klarer hun ikke å snu hodene også på dem som ikke selv er direkte berørt av tema hun tar opp.
Hvordan klarer hun det? Det må jo bety at det hun gjør er noe mer enn et smart markedsføringsstunt – at hun rører i en gryte hvor det er noe på bunnen som berører oss alle.
DEN SISTE UKEN har Sylvi vaert på banen igjen, med et utspill om forskjellsbehandling i koronastøtten til kultur og naeringsliv.
Det har naturlig nok fått mange til å reagere, også oss. Jeg er med i Alt Går Bra, en kunstnergruppe som har satt oss fore å røre litt i Sylvis gryte. Filosofen Immanuel Kant satt på kammeret sitt på slutten av 1700-tallet og funderte, og kom frem til denne lille perlen: «Den lette duen som skjaerer luften i fri flukt og merker luftmotstanden, kunne innbille seg at den ville ta seg enda mer ubesvaeret frem om rommet var lufttomt».
HVA MED OM vi forestiller oss at kulturen var luftmotstanden vi trenger for å fly?
Så ikke kom og fortell oss at folk ikke bryr seg om kunst og kultur. Kulturen finnes så snart trollet lukter menneskeblod. Hver dag ser, hører, spiser og leser vi kulturprodukter. Vi hører på musikk, vi ser filmer, vi ruller gjennom sosiale medier fullspekket av bilder og videoer skapt av profesjonelle kunstnere. Jada, på mange ulike nivåer, og i mange ulike formater, men man må jammen lukke seg godt inne før man ikke støter på kulturen i løpet av en dag. Vi vet vi har Sylvis støtte her. Klart hun også er glad i kultur, noe annet er en komplett misforståelse.
DET STORE SPØRSMÅLET er hvorfor profesjonell kultur oppleves så fjernt for så mange, så fjernt at samfunnets selvpålagte oppgave med å sørge for at grunnforskningen holdes i live kan trues, eller i det minste oppleves som truet. Det er jo den profesjonelle kulturen som skal holde oppdriften i gang, om vi overlater kulturen til kulturminner og frivilligheten, risikerer vi at luften stagnerer og duen faller ned. Hvorfor begynte så mange å spille sjakk i Norge når Magnus Carlsen ble sjakkmester? Mestrene inspirerer, og drar med seg mange i dragsuget når de får det til.
KUNSTHISTORIKEREN ARNOLD HAUSER mente at kunsten er fundamentalt menneskelig, og at vi utøver og utvikler vår menneskelighet når vi skaper ting og bearbeider dem. Det høres ut som noe det verd å ta vare på. En motvekt mot robotifisering av tilvaerelsen, ikke sant? Men for at kunsten skal opprettholde en slik funksjon, må den ivaretas med kjaerlig hånd og en seriøs tilnaerming, både av politikere, kunstnere og alle andre.
Ja, den profesjonelle kunsten har sin elitistiske side, som det kan vaere lett å la seg blende og bli provosert av. Men. Vi må ikke glemme at elitene sjelden finner på noe helt selv. Og at, som med så mye annet i samfunnet, er det noen som skummer fløten mens andre svetter. Svetter og strever til diamanten begynner å skinne – men så er det så altfor lett at den diamanten glipper inn i andres hender. Sånn er det også for kunstnerne.
SPØRSMÅLET ER HVORDAN vi kommer dit hvor det profesjonelle kunstfeltet er i stand til å oppfylle sin oppgave og produsere noe som vi som menneskehet kan stå å se på etterpå og si: Wow, det er vi stolt over, at vi som menneskehet har klart å skape.
Når det gjelder mestre som Magnus Carlsen, var han ikke født inn i et vakuum. Noen hadde banet veien for ham. Hvor mange fotballspillere må til for å skape Braut Haaland? Hvor mange drømmere har trikset, løpt og scoret i time etter time, år etter år, før én av dem, endelig, ble en stjerne?
HVOR MANGE HARDTARBEIDENDE kunstnere måtte prøve og feile før Johan Christian var i stand til å svinge penselen slik at Bjerk i storm fikk det overbevisende uttrykket av stolt standhaftighet der den klamret seg til fjellveggen, eller Adolph og Hans fikk sollyset til å reflekteres så fint i tindene over Brudeferden i Hardanger?
God, profesjonell kunst er arbeid. Seriøse, ambisiøse kunstnere svetter. Arbeider. Arbeider med hendene. Som deg. Øve, finpusse, skrote, krølle sammen arket, begynne på nytt.
Allemannseie! Det var det ordet vi lette etter. Fordi det kunstnere skaper, det er vi vant til å se på som allemannseie. Kulturarven vår. Vi eier det litegranne alle sammen. Det er derfor vi har blitt enige om å betale litt for det alle sammen, fordi det er vårt. Det tilhører oss.
OG DET ER vel kanskje derfor vi alle føler at vi har lov til å ha en mening om det. Og det er vel greit? Det betyr jo slett ikke det samme som at vi vil det skal forsvinne!
Vi for vår del, vi tror alt går bra til slutt.