Om å klemme
DET ER KORONATIDER. Og det er blitt populaert å lengte etter å klemme. Saerlig lengter besteforeldre på pleiehjem etter barnebarnsklemmer.
Eller gjør de egentlig det? Besteforeldregenerasjonen, som jeg selv tilhører, vokste ikke opp med så mye klemming. Vi klemte verken besteforeldre eller andre voksne, vi klemte ikke vennene våre heller. Mødrene klemte ikke venninnene sine og fedrene klemte nå slett ikke kameratene sine.
NÅ FOR TIDEN klemmer vi både flere og oftere. Men når begynte vi egentlig med denne klemmingen? Jeg vet ikke riktig, jeg synes det er fint med klemming – men jeg tror ikke det er klemmingen bestemødrene på pleiehjemmene savner.
Jeg tror det er naervaeret.
JEG HAR SELV jobbet på det som en gang het gamlehjem. Der satt bestemor og ventet forgjeves på barn og barnebarn. Går slektningene oftere på besøk til bestemor i dag?
Jeg tviler på det. I mange år har jeg bodd vegg i vegg med et syke- og pleiehjem, det har aldri vaert trengsel av besøkene som trakker ned dørene der, og jeg ser ingen forskjell etter at koronaen kom.
FOR NOEN UKER siden kom en ivrig TVreporter
med den gledelige nyheten om at sykehjemsbeboere nå snart kunne begynne å få klemmer igjen. De gleder seg veldig! sa han og tre eldre damer satt klar for å sette ord på gleden. Den første fattet seg i korthet og sa at det var greit, den andre sa at hun ikke var så glad i å klemme. Og den tredje ble ikke spurt. Jeg tror det er naervaeret sykehjemsbeboere setter pris på. Så jeg håper de får oftere besøk når det nå slippes opp for det.
OG GJERNE AT de får klemmer også – klemmer er bonus.