Jeg har mistet tilliten til staten Norge

OM NORGE STENGER grensene sine for EUborgere, bryter det vår rett til fri bevegelighet. Alle har rett til å reise til, jobbe og bo i et annet EU/EØS-land, ifølge europeisk lov.

Jeg er helt enig i at unødvendige reiser bør unngås så lenge vi er i en pandemi. De som likevel må reise, på grunn av jobb eller familieforhold, bør gå i karantene.

Jeg har full forståelse for at vi trenger obligatorisk testing og karantene for dem som kommer fra områder med høyt smittepress. Problemet er at folk ikke får komme inn selv om de tester seg og går i karantene.

Det er sjokkerende hvor enkelt og ivrig norske politikere, journalister og mange andre nordmenn akseptert dette bruddet på retten til fri bevegelighet. «Steng grensene», har folk både på høyre- og venstresiden ropt i månedsvis, i aviser, sosiale medier og kommentarfelt. Nå har de fått det de ville.

NORSKE MEDIER HAR konsekvent portrettert covid-19 som et «utenlandsk» virus, «importert» til landet av arbeidsinnvandrere og turister. Sentralt for denne vinklingen, er de vidt brukte nyordene «importsmitte» og «innvandrersmitte».

I virkeligheten har antallet personer smittet utenlands vaert relativt lavt i månedsvis. Og så lenge man har et fungerende system for testing og karantene, vil ikke de få som tester positivt etter å ha kommet inn, smitte andre.

«Stenger vi grensene, vil smitten gå ned, og vi kan gå tilbake til normalt». Det har vaert den dominerende beskjeden i mediene i måneder nå. Men hva har skjedd? Grensene er stengt, men smitten stiger likevel. Fordi smitten sirkulerer lokalt.

MILLIONER AV EUROPEERE er avhengige av retten til fri ferdsel i EU/EØS-området. For eksempel fordi vi bor i ett land, men arbeider i et annet. Inntil nylig var ikke det et problem, og ingen forventet at denne retten skulle bli fratatt oss så brått.

Mange av oss har slektninger eller partnere i andre europeiske land. Den norske regjeringen tillater ikke foreldre fra EU-land å komme på besøk til barna sine om de er over 18 år. De tillater ikke at besteforeldre eller søsken kommer. De tillater ikke engang ugifte partnere.

PÅ SOSIALE MEDIER og i avisene kan man lese mange historier om folk som lider fordi de ikke kan vaere sammen med sine kjaere. Mange av oss er avhengige av retten til fri bevegelighet.

Vi følger med på hver pressekonferanse. Helseminister Bent Høie har gode nyheter: De som bor på sykehjem kan klemme igjen! Men så forteller justisminister Monica Maeland oss at grensene vil holde stengt. Ingen klemming for oss som naivt trodde at vi kunne leve et liv på tvers av landegrenser.

I TI ÅR trodde jeg at de fleste nordmenn var internasjonalt orienterte. Etter all retorikken om å «stenge grensene» og «importsmitte», er jeg ikke så sikker lenger. Jeg trodde også at den norske stat brydde seg om internasjonale avtaler og retter. Jeg tok feil.

Dette påvirker folks mentale helse. Norske kolleger forsikrer meg om at de savner sine foreldre også; at de ikke har reist hjem på måneder heller. Men om noe alvorlig skulle skje, har de i det minste muligheten til å besøke familien; eller de kan komme på besøk for å hjelpe i vanskelige situasjoner. Den muligheten har ikke vi.

JEG FORVENTER AT grensene åpnes før sommeren, i det minste for Schengenområdet. Men jeg er bekymret for presedensen dette setter. Nasjonalistene på høyresiden har fått det de har drømt om i årevis: Stengte grenser. Hva stopper dem fra å gjøre dette igjen, når en ny mulighet dukker opp?

Så hvem beskytter retten vår til fri bevegelighet i EU/EØS-området, om ikke nasjonale myndigheter gjør det, og EUinstitusjonene er for svake til å håndheve den? Jeg har mistet tilliten til staten.