VI SOM TOK FEIL: Då Siv Jensen nyleg annonserte sin exit som leiar i Framstegspartiet, oppstod eit interessant fenomen: Store delar av feeden min hylla henne.
Viss Framstegspartiet skal opptre som eit normalt politisk parti, må vi andre behandle det normalt. Eg tok feil.
DÅ SIV JENSEN NYLEG annonserte sin exit som leiar i Framstegspartiet, oppstod eit interessant fenomen: Store delar av feeden min hylla henne. Folk som har brukt heile sitt politiske liv til å kjempe mot politikken Framstegspartiet, hylla den avtroppande partileiaren for at ho har vore ein sympatisk, likandes politikar.
Audun Lysbakken (SV) skreiv til dømes at Jensen «tok raust og hyggelig imot. Tross endeløse og tøffe uenigheter har vi beholdt en god tone og gjensidig respekt».
Knut Arild Hareide (KrF) skreiv at han og Siv har hatt sine fightar, men at «det har alltid vaert realt. Takk Siv, for ditt bidrag til politikken».
KANSKJE VART HYLLESTA litt vel klam for nokon som ikkje klarte å gløyme utspel om snikislamisering og mistenkjeleggjeringa av innvandrarar Framstegspartiet har stått for under hennar leiing.
Ho stod mellom anna bak Per-Willy Amundsen som justisminister. Eg vart sjølv stilt til veggs for min hyllest.
DÅ EG JOBBA som politisk rådgjevar for Hareide handla mykje om Framstegspartiet. Partiet var den perfekte motstandaren.
Altfor ofte var Framstegspartiet ute med saker som det var opportunt å vere mot.
Altfor ofte kom det utspel som vi kunne reagere skarpt og sjølvrettferdig på. Vi lét aldri ein gullstol, ein imamsleik eller ein redningsvest gå inn i stilla.
Eg skal aerleg innrømme at eg var blant dei ivrigaste etter å rette kanonane mot Framstegspartiet. Partiet stod for mykje av det motsette av kva eg sjølv stod for.
Derfor var det lettvint og lite intellektuelt utfordrande å kaste merkelappar, karakteristikkar og harde ord mot partiet og fotfolket der.
VALKAMPEN I 2017 kan illustrere dette: KrF mangla konfliktar.
Ein dårleg planlagt valkamp stod i fare for å gjere oss heilt irrelevante. Ingen kom til å bry seg om utspela våre om familiepolitiske ordningar eller styrking av norsk landbrukspolitikk.
For å kome oss inn i debattstudioa trong vi ein større konflikt – noko som kunne engasjere både støttespelarar og motstandarar.
Då Sylvi Listhaug midt i fellesferien i juli 2017 gjekk til frontalangrep på sjølve hjartet i KrF, kom det som bestilt.
«DEN BISTANDSPOLITIKKEN SOM de har stått for, hvor det er mer viktig å gi masse penger enn hva pengene går til, er veldig langt unna det jeg står for. Og så synes jeg de er altfor naive i innvandringspolitikken», sa Listhaug. «Endeleg!», sa vi til kvarandre.
Då vi seinare fekk tilbod om at Knut Arild skulle få møte Listhaug i Politisk Kvarter til debatt om norsk innvandringspolitikk, takka vi ja på flekken.
Etter debatten, kanskje i affekt, sa Listhaug at «Hareide og andre politikere sleiker imamer oppetter ryggen, i stedet for å konfrontere folk med ekstreme holdninger».
Kva meir kunne ein politisk spinndoktor be om?
DET VAR MANGE INTERNT som åtvara mot å konfrontere Listhaug, og som sa at vi gav henne bensin på bålet. At vi var hennar metode. At ho treng motstand for å lukkast.
Gjerne motstand av den litt engasjerte, inderlege og overtydde sorten, slik at alle debattar med Listhaug vart ein slags verdidebatt. Kven kan motstå ei så stor freisting når du høyrer jubelbruset i kommentarfelta?
Problemet er berre at den som dansar med feiaren vert fort svart. Problemet er å danse etter høgrepopulisten si fløyte.
Vi bidrog til at valkampen i 2017 handla om Listhaug. Vi bidrog til å sette henne i sentrum av media sine kameralys.
KANSKJE BIDROG VI også til at Framstegspartiet gjorde eit betre val enn dei elles ville gjort, og dermed fire nye år for ei politisk retning vi jobba mot.
No som Listhaug etter alle solemerke vert ny leiar i Framstegspartiet melder denne debatten seg på nytt. Korleis skal vi behandle Framstegspartiet? Korleis skal vi omtale Listhaug?
Kor mykje merksemd skal vi gje krumspringa hennar og kompanjongane som etter alt å døme får ei sentral rolle, ytterleggåande folk som Christian TybringGjedde og Jon Helgheim?
EG TRUR SVARET ligg i korleis folk reagerte på Jensens avgang: Vi må behandle Framstegspartiet som eit vanleg parti, viss vi vil at Framstegspartiet skal oppføre seg som eit vanleg parti.
Ingen er tent med at vi oppgraderer debattane mot partiets folk til eit slags sivilisasjonskrigsaktig nivå.
Kan vi ikkje berre halde oss til sak? Kan vi ikkje berre diskutere budsjett og forslag på lik linje med når andre fremjar sine politiske synspunkt? Alt treng ikkje bli verdidebatt.
Det er nok mange som meg som har eit uavklart forhold til Framstegspartiet. På den eine sida er det bra vi har partiet, fordi det absorberer ein del strøymingar i det norske samfunnet som uansett er der.
På den andre sida er partiet og partiets standpunkt ei konstant påminning om alt vi er mot.
SANNINGA ER UANSETT at Framstegspartiet – i alle fall under Siv Jensens leiing – har vore eit nokså akseptabelt parti i den norske partifloraen, og langt mindre ekstremt enn så og sei alle sine europeiske partifrendar.
Sanninga er uansett at Framstegspartiet – i alle fall under Siv Jensens leiing – har vore eit nokså akseptabelt parti i den norske partifloraen.
Det skal vi vere glad for, men viss det skal halde fram slik, er det viktig at vi også framover behandlar partiet så normalt som mogeleg.
Politikken til Framstegspartiet må framleis konfronterast der det trengst.
Uakseptabel retorikk frå partiet må møtast med fordømming, når det trengst – som blant anna i det pågåande oppgjeret med haldningane etter 22. juli.
SYLVI LISTHAUG BØR sjølvsagt beklage det ho sa om at Arbeidarpartiet meiner at terroristar sine rettar er viktigare enn nasjonens tryggleik.
Men vi bør ikkje gjere Framstegspartiet til noko styggare, farlegare og vondare enn det eigentleg er: Eit høgrepopulistisk politisk parti med representasjon på Stortinget.