Til militaert angrep 36 dager etter innsettelsen
USAs angrep mot iranskstøttede mål i Syria utløser en rekke dilemmaer i Joe Bidens tilnaerming til Midtøsten.
Det skulle ikke ta mer enn 36 dager etter innsettelsen av Joe Biden som USAs president til han iverksatte sitt første militaere angrep.
Angrepet fant sted torsdag mot iranskstøttede militser i Syria, og var ment som hevn for en rekke angrep mot amerikanske interesser i nabolandet Irak.
Slo de amerikanske missilene ned i feil land? Og betyr dette at demokraten Joe Biden er bestemt på å fortsette den amerikanske tradisjonen med kriger i andre deler av verden?
De korte svarene: Nei og nei. Det litt lengre svaret: Det er naermest stikk motsatt.
Lei av Midtøsten
Joe Biden ville nettopp ikke slå til mot mål i Irak, selv om det var der USA hadde blitt angrepet. Angrepet var derfor lagt opp slik at det sendte alle de signalene det skulle, uten å dra Joe Biden ned i et unødvendig kaos i Midtøsten.
«President Joe Biden er lei av å måtte forholde seg til Midtøsten», lød det da nyhetsnettstedet Politico for noen dager siden forklarte hvilke briller Joe Biden ser verden med.
For selv om Bidens angrep i Syria umiddelbart kunne virke motstridende, der han ble den femte amerikanske presidenten på rad til å beordre et militaert angrep i Midtøsten, så er saken at han og hans team er i full sving med å lage nye globale mål for USA. I vår tids verdensorden har Midtøsten mistet sin status som et altdominerende storpolitisk episenter – ene og alene fordi USA ikke lenger er avhengig av oljen som er å finne under sanden der.
Joe Biden er langt mer opptatt av stormaktsrivaliseringen med Kina og Russland, og av globale emner som klima og pandemier – eller «de tre C-ene: China, Covid and Climate».
En advarsel
Men tilbake til torsdagens angrep: Det fant sted i det østlige Syria og rettet seg mot de to iranskstøttede militsene Kait’ib Hizbollah og Kait’ib Sayyid alShuhada. Og det kom etter at en amerikansk base naer den kurdiske byen Erbil i den østlige delen av nabolandet Irak hadde blitt truffet av missiler.
USAs offisielle begrunnelse for hevnangrepet mot de to militsene i Syria, og ikke i Irak, var at det var disse militsene som reelt sto bak angrepet på den amerikanske basen. Men det var også andre begrunnelser.
For det første ønsket Joe Biden ikke å skape ny uro i et Irak som er viktig for USAs forsøk på å demme opp for det prestestyrte Iran. Irak har imidlertid en økende skepsis til de 2500 amerikanske soldatene som er til stede i landet.
For omtrent ett år siden truet irakerne rett og slett med å kaste de amerikanske soldatene ut av landet, etter at davaerende president Trump hadde gitt ordre om å myrde en av Irans høyest plasserte militaere ledere, general Kassim Soleimani. Drapet fant sted ved et missilnedslag mot
Soleimanis bil like ved en lufthavn i Iraks hovedstad, Bagdad, og var hevn for en rekke iranske angrep mot amerikanske mål og allierte. Siden den gang har amerikanske styrker i Irak jevnlig blitt utsatt for hevnangrep fra iranskstøttede grupper.
Så sent som 29. desember oppsto det ny uro etter et amerikansk angrep mot Kait’ib Hizbollah-militsen. Igjen mente den irakiske regjeringen at dets territorium hadde blitt krenket, og igjen gikk militante grupper til angrep på USAs ambassade i Bagdad. Irak er og blir en kruttønne.
Vel vitende om at situasjonen raskt kan eskalere og trekke USA inn i en ny konflikt som Joe Biden ikke har den fjerneste lyst til å bli trukket inn i, var det mer passende med torsdagens relativt avdempede hevntokt.
Joe Biden hadde imidlertid
også et annet mål: Å vise Iran at hans ønske om en ny atomavtale ikke betyr at han vil finne seg i hva som helst. Derfor kan det også komme flere angrep, advarte Jen Psaki, talsperson for Det hvite hus, da hun forleden understreket at USA holder Iran ansvarlig for alle angrepene som iranskstøttede militser eller andre forlengede armer utfører:
– Vi vil reagere ut fra vår egen tidstabell og bruke forskjellige redskaper – synlige så vel som usynlige, sa hun.
Et dilemma
For Joe Biden er det en prioritet å unngå at Iran får både store og små atomvåpen som kan forskyve maktbalansen i Midtøsten eller brukes i stedfortrederkriger rundt om i verden. Det plasserer allierte som Israel og Saudi-Arabia i en nøkkelrolle, men Midtøsten som sådan er ikke øverst på listen over Bidens prioriteringer.
Frem til fredag i forrige uke var Israels statsminister Benjamin Netanyahu den eneste statsog regjeringslederen Joe Biden hadde ringt til. Og selv ikke han sto øverst på kontaktlisten. Joe Biden har et anstrengt forhold til den israelske hauken.
Fredag ringte han også SaudiArabias kong Salman. Mest av alt for å fortelle at USA (igjen) legger vekt på respekten for rettsstatlige prinsipper og menneskerettigheter. Forgjengeren Donald Trump så ellers mer eller mindre gjennom fingrene på at USAs egen etterretningstjeneste utpekte Saudi-Arabias kronprins, Mohammed bin Salman, som medansvarlig for det brutale drapet på journalisten og systemkritikeren Jamal Khashoggi på Saudi-Arabias konsulat i Tyrkia.
Ikke desto mindre ønsker Joe Biden og hans diplomater gjerne å tone ned fokuset på Midtøsten, mens det amerikanske militaeret samtidig er for redde til å gi slipp på sin saudiske allierte og peker på Saudi-Arabias sårbarhet. Så sent som i september 2019 førte et antatt iransk dataangrep til at Saudi-Arabias statseide oljeselskap, Aramco, måtte stenge ned halvparten av den saudiske oljeproduksjonen i en periode.
Situasjonen understreker Bidens dilemma: Selv om Joe Biden er lei av Midtøsten, så er det vanskelig å løsrive seg helt fra området. Som ved torsdagens angrep handler det om å gjøre så lite som mulig, men fortsatt nok til å bevare sin troverdighet – både som venn og som fiende.