Snart er det ti år siden terroren. Er vi egentlig blitt noe klokere?
I den nye Utøya-filmen får ungdommene ta historien sin tilbake. Det er godt og vondt på samme tid.
ISOMMER ER DET TI ÅR siden Anders Behring Breivik gikk i land på Utøya med en kasse full av skytevåpen og ammunisjon. Dokumentarfilmen «Generasjon Utøya» er historien om Norge etterpå, fortalt gjennom fire kvinner som var der.
Filmen er vond, aerlig og superaktuell. En faktor gir den i tillegg en ekstra politisk brodd; det at Sylvi Listhaug er utpekt til ny leder av Frp.
Timingen av filmen og lederskiftet er tilfeldig. Men den viser med ekstra tyngde at ord sårer, skader og river, spesielt når de faller i valgkamp og på Stortinget.
FILMEN HAR DIGITAL premiere på Human Filmfestival denne uken. Midt i den har regissørene Aslaug Holm og Sigve Endresen klippet inn video fra Listhaugs pressekonferanse i mars 2018, da hun måtte gå av som justisminister.
Statsråden hadde uken før lagt ut en Facebook-melding, med budskapet «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» over et foto av en antatt islamistisk fremmedkriger. Lik og del.
Innlegget røsket i sorgen og skapte raseri. Når jeg ser videoklippet i dag, fremstår Listhaug derfor som ekstra patetisk, siden hun forsøkte å utmale seg selv som et offer. Og at hun ikke så ut til å forstå hvem og hvordan det billige utspillet rammet.
Eller som tidligere AUF-leder Ina Libak sier i filmen: «Jeg ble skutt fordi jeg var aktiv i AUF.» Breivik skjøt henne i armene, en gang i kjeven, og en gang i brystet.
SLIK SIRKLER «Generasjon Utøya» seg inn mot de store paradoksene etter 22. juli.
Ett av dem er at den rørende enigheten om at vi skulle skape et samfunn med større toleranse og solidaritet, ble erstattet med polarisering, hard debatt og et ras av hatefulle ytringer.
På den ene siden følte Sylvi Listhaug at hennes ytringsfrihet var truet, siden nasjonen ikke tålte Facebook-innlegget. På den andre siden listet Ap seg rundt i frykt for beskyldninger om at de utnytter 22. juli til politiske formål.
OG DET HAR SKJEDD. Det å «trekke 22. julikortet» blitt et mumlende bittert politisk slagord på den politiske høyrekanten.
Noen ganger når det offentligheten. Gjennom munnen på Høyres nestleder og statsråd Jan Tore Sanner, for eksempel. Han beskyldte Aps partileder Jonas Gahr Støre for å gjøre det, i den omtalte Listhaug-debatten.
Sanner forsto reaksjonene, og beklaget raskt. Kanskje også fordi han innså at slike utsagn kan ha opphetende effekt på det irrasjonelle hatet mot Arbeiderpartiet. Det samme hatet som motiverte Breivik.
Utrolig nok så det ut til å få større fart og faerre hemninger etter sommeren 2011. Det flyter rundt på sosiale medier fremdeles.
I DEN DYPE GRØFTEN mellom håp om mer humanisme og håpløs politisk debatt, forsvant nesten bevisstheten om at 22. juli hadde reelle ofre med reelle skuddsår og evige skader.
«Generasjon Utøya» er oppreisning for disse ungdommene. Filmen er viktig, fordi den skjaerer gjennom retorikk, spekulasjon og politisk spill og viser de helt reelle konsekvensene for dem som befant seg i Breiviks kikkertsikte.
FOR LINE HOEM, som filmteamet følger tett hos psykologen og i hverdagen, i et forsøk på å temme alvorlige traumer. For Renate Tårnes, som gjemte seg på toalettet på Utøya, mens kjaeresten Snorre lå død rett utenfor. For Kamzy Gunaratnam, som svømte i sikkerhet fra stranden der flere av hennes partifeller ble drept. For Ina Libak, som satt sønderskutt bak pianoet, og trodde hun skulle dø.
Felles for de fire, er at de aldri har gitt opp politikken. At de fremdeles har motivasjon og krefter til å stå i de vanskelige debattene om innvandring, integrering, ulikhet og ytringsklima, er dypt imponerende.
Hoem i bypolitikken i Kristiansund, Tårnes som ansatt i Fagforbundet, Libak som AUF-leder og Gunaratnam som varaordfører i Oslo og stortingskandidat.
De risikerer når som helst å bli anklaget for å spille 22. juli-kortene sine, å bli slått i bakken av brutale kommentarer på internett.
HER ER ETT EKSEMPEL på hva Libak har måttet tåle, gjengitt i filmen:
«Håper å se deg liggans under Utøya til neste år. Din feige jaevel. Synd ikke
Breivik tok livet ditt. Ellers gjorde han en helt grei jobb.»
Dokumentarfilmen er en øyenvitneskildring. Ikke bare av det som skjedde kvelden den 22. juli 2011, men av fire menneskers ti år med forsøk på å forstå det uforståelige, og finne en plass i en offentlighet som aldri ble den samme.
I den dype grøften mellom håp om mer humanisme og håpløs politisk debatt, forsvant nesten bevisstheten om at 22. juli hadde reelle ofre med reelle skuddsår og evige skader.
Og det slår meg at den felles sorgen og det emosjonelle fellesskapet den sommeren, var sunt og nødvendig, for å håndtere en umulig hendelse.
Men jeg tror også at den skapte urealistiske forventninger til hvordan vi skulle arbeide oss ut av traumet, med alle mann på samme lag, med samme virkelighetsforståelse.
DESSUTEN VET VI at Norge ikke er et grønt og avstengt drivhus for alle gode formål. Store, mørke strømninger i verden treffer også oss, og setter alle gode ord fra tiden etter 22. juli på prøve.
Politisk polarisering og ekstremisme, rasisme, terrorangrep, angrep på ytringsfriheten, fallende tillit, konspirasjonsteorier og massiv politisk løgnaktighet.
ETTER Å HA SETT «Generasjon Utøya», er det kanskje ett spørsmål som gnager litt ekstra:
Hvor lang tid tar det egentlig å komme til seg selv etter en nasjonal katastrofe? Kanskje ti år ikke er nok.