Parkerte lastebilen og tok jobb på sykehjem
Da pandemien brøt ut meldte Eva Samnøy seg til tjeneste. – Forsto med en gang at dette er noe jeg vil fortsette med, sier hun.
Eva Samnøy og Hilde Beate Rølvåg Eiesland tar en av sine vanlige runder på avdeling 3B. På rommet med utsikt ut over Fyllingsdalen må de snakke høyt og tydelig gjennom munnbindene.
– Jeg hadde tenkt tanken om å vende tilbake til helseyrket lenge, men tok aldri steget. Så hørte jeg at de trengte folk her på Betanien, forteller Samnøy.
Hun er utdannet hjelpepleier, men har jobbet som lastebilsjåfør de siste årene. Hun har trivdes godt med dette, men i vår klarte hun ikke å sitte på sidelinjen lenger.
Midt i det krevende smitteutbruddet på Betanien rehabilitering og sykehjem i vår, meldte hun seg uoppfordret til å hjelpe.
– Idet jeg begynte å komme i kontakt med pasienter igjen, forsto jeg med en gang at dette er noe jeg vil fortsette med, forteller hun lidenskapelig.
– Måtte ha gått feil
Hennes kollega Hilde Beate R. Eiesland kommer også fra en annen arbeidsplass – hun jobbet i psykiatrien.
– Jeg så en annonse om at de trengte personell, og da var det ikke noe å tenke på en gang, jeg ville hjelpe, fastslår Eiesland.
Begge fikk klarsignal om å møte opp på Betanien for å hjelpe. Eiesland husker fremdeles første arbeidsdag. Hun satt i resepsjonen og ventet, og hørte ingenting.
– Det slo meg at jeg måtte ha gått feil.
Så ble hun hentet, og da forsto hun hvor hektisk det var på avdelingen. Hun fikk kjapt på seg smittevernutstyr og gikk rett i gang med å pleie beboere.
Heldigvis hadde hun over 20 års erfaring i helsevesenet og jobberfaring med smittevern tidligere, og visste hva som foregikk.
– Det var en skremmende situasjon, men man kommer i et slags modus der man bare gjør det som må til. Det hjalp mye at vi var flere nye disse dagene, som sto i situasjonen sammen med de flinke folkene som allerede jobber her, sier helsefagarbeideren.
I dag har hun fast stilling på sykehjemmet.
– Helt avgjørende
– Det var helt avgjørende å få inn flere helseutdannede folk. For pasientene betydde det en trygghet, sier styrer ved Betanien rehabilitering og sykehjem, Hilde H. Christensen.
Hun forteller om en redsel da stormen sto på som verst med ni syke pasienter på samme tid.
– Jeg tror ikke vi har følt på noe som det før. Vi fryktet å bli smittet, vi var redde for driften og for økonomien samtidig.
– Likevel velger flere folk, deriblant Eva og Hilde, å melde seg rett inn på frontlinjen.
Mellom hver vakt sjekket styreren innom på sine nyansatte om de spesielle arbeidsforholdene.
– Der virket det som de fikk det til tross vanskelig forhold, og ingen av dem ble smittet, legger hun til.
Men ikke alle har våget å ta samme steg som Eiesland og Samnøy gjorde.
Nav opplyser at enkelte med helsefaglig bakgrunn som har jobbet en stund i andre yrker vegret seg litt for å vende tilbake til helsevesenet.
– De frykter at det er for lenge siden de har praktisert innen helsefag, og at de ikke er faglig oppdaterte nok til å tre rett inn i en rolle i helsevesenet igjen, skriver direktør i Nav Vestland, Anne Kverneland Bogsnes, i en e-post til BT.
Nav: Se etter muligheter
Bogsnes har flere råd til personer som er enten ledige eller permitterte i pandemien:
– Vi oppfordrer til å se om det finnes muligheter for å bruke kompetansen sin andre steder.
Et annet alternativ er ifølge direktøren å fylle på kompetansen sin via mer utdanning, nå som det er midlertidig mulig å kombinere det med dagpenger.
Angrer ikke
De har formidlet mange kandidater til jobber innen helsevesenet under pandemien, men Nav fører ikke statistikk over hvilke yrker de kommer fra. Derfor kan de ikke si noe om hvor mange som har vendt tilbake til helsevesenet under pandemien.
Direktør i etat for sykehjem i Bergen kommune, Anita W. Johansen, presiserer at byrådsavdelingen lyste ut flere stillinger, men at de ikke vet hvor mange av disse som førte til aktivt arbeid. Flere sykehjem kontaktet også tidligere ansatte selv.
Samnøy og Eiesland har ikke sett seg tilbake ett sekund. Det er de klokkeklare på.
– Det jeg får gjøre på jobben her får jeg følelsen av at virkelig betyr noe, og man får direkte respons på jobben man gjør med pasientene. Det er noe jeg setter pris på, poengterer Samnøy.
Eiesland på sin side var egentlig stillasbygger av yrke, men er veldig glad for at hun til slutt har endt opp her på Betanien.
– Da jeg luftet ideen om å gå over til helseyrket for mange år siden, mente min mor at jeg passet best til å forbli i industrien, men slik ble det altså ikke, sier Eiesland spøkefullt.