Den nye Disney-filmen er fin, men blir ikke en virkelig god familiefilm
Handlingen og humoren i «Raya og den siste dragen» er litt for enkel til å bli en skikkelig god familiefilm.
«RAYA OG DEN SISTE DRAGEN» finner sted i fantasiverdenen Kumandra, hvor menneskene levde i harmoni med drager. For 500 år siden ofret dragene seg for å redde menneskene fra Druun, skumle krefter som gjør folk om til stein. Nå er menneskene i krig mot hverandre, og Druun tilbake. Den ensomme prinsessen og krigeren Raya (Kelly Marie Tran/Klara Høeg) må gjenforene Kumandra for å stanse ondskapen.
RAYA ER EN tøff Disney-prinsesse. Hun kan ta vare på seg selv, er trent i kampsport, rå med sverd, og går kledd i fornuftige klaer (altså ikke kjole). Følgesvennen hennes er et forvokst slags insekt/beltedyr kalt TukTuk. Etterhvert får Raya flere hjelpere, blant dem dragen Sisu (Awkwafina/Cecilie Steinemann Neess).
DRAGEN ER INSPIRERT av tradisjonelle, slangeaktige asiatiske drager, men i en koselig variant. Istedenfor å vaere skremmende, med skarpe tenner og klør, ser Sisu ut som hun hører hjemme i «My Little Pony»-universet. Myk pels og pene trekk, og siden hun er jente, har hun selvsagt lange øyevipper. Jeg blir ikke overrasket om Disneys baktanke med et slikt design er å selge mest mulig leker.
Resten animasjonen imponerer mer. Actionscenene i filmen er lekre, og det fryder å se sterke kvinnekarakterer i kamp. Raya beveger seg gjennom flere vakre landskap, som er vekselvis frodige, øde og snødekte, inspirert av ulike steder i Sørøst-Asia. Kumandra og dets kultur er ikke basert på et spesifikt land, men en blanding av flere.
DET ER KULT
at filmen har mange sterke, kvinnelige ledere, blant dem prinsesse Naamari (Gemma Chan/Yngvild S. Grotmol) som blir en tøff motstander for Raya. Det er også gledelig at det ikke er med noen romantisk linje som tar oppmerksomhet.
Filmens forsøk på humor sitter ikke like godt. Vanligvis munnrappe Awkwafina blir en tam drage. Jeg savner noen smarte, skarpe vitser som kan treffe også de eldre seerne.
DRUUN-MONSTRENE KOMMER AV menneskenes konflikter, og filmen gjør et poeng av at magi og drager ikke er løsningen. Det menneskene må gjøre er å ha tillit til hverandre.
Etter å ha blitt forrådt av noen Raya trodde var en venn, stoler hun ikke på noen. Sisu derimot, tror blindt på at alle vil henne godt. Dynamikken er forutsigbar – vi skjønner at Sisu vil bli lurt, og at Raya må laere seg å ha tillit til andre igjen. Vendingene som kommer av dette er ikke alltid like overbevisende.
DET ER HELT GREIT at filmen først og fremst skal appellere til de minste barna, men det skader jo ikke å gjøre en familiefilm ordentlig underholdende også for de litt eldre. Det er handlingen og humoren litt for enkel til å klare.