Første sesong av «Exit» var underholdende og mørk. Denne gangen er det mest beksvart
For de fleste av oss er den nyrike, styrtrike finanskapitalismen en fremmed planet. «Exit 2» er et krasjkurs i hvordan deler av den fungerer.
– VI ER SEIERHERRENE, sier Jeppe (Jon Øigarden) på sin sedvanlige, slepne måte. Idet ordene faller, slår det meg at replikken ikke bare er talende for hvordan han, William, Henrik og Adam opplever sin posisjon. Replikken blir hengende som en spissfindig kommentar til et storverk i nyere norsk litteratur, Roy Jacobsens «Seierherrene» (1991), og lyskasteren den bredt anlagte romanen retter mot norsk samfunnsutvikling i det 20. århundre.
Mens Rogerns bestefar så for seg arbeiderklassen som historiens seierherrer, foretok Rogern – romanens hovedperson – samme klassereise som så mange i hans generasjon. Han studerte, og startet så sitt eget firma. 30 år etter at Jacobsen satte punktum i romanen, har Norge langt på vei gjennomgått en ny transformasjon, der den tradisjonelle arbeiderklassen knapt eksisterer, og i hvert fall har skiftet ham.
OM ASSOSIASJONEN ER TILSIKTET fra manusforfatter og regissør Øystein Karlsens side, er umulig å vite. Men jeg skulle gjerne visst hva Rogern hadde tenkt om dagens Oslo, og om Jeppe og co. og deres Barcodekontorer, digre biler og dyre villaer. For all del: de er ikke representative for Norge som sådan. Men «Exit»gir et kikkhullsglimt inn i et miljø som eksisterer, uavhengig av de kunstneriske frihetene som muligens tas for å skape godt drama.
PÅ SETT OG VIS FÅR VI det samme som sist, bare enda mer og enda svartere. Som sist, handler det mye om dop, alkohol og betalte damer. Sexismen og rasismen flyter i like strie strømmer som champagnen og kokainen. Men på noen felt er serien mer fokusert. Blant annet får kvinnene større plass. Saerlig Hermine, som i forrige sesong flyktet skamslått og gravid fra ektemannen Adam (Simon J. Berger). Stående på bar bakke prøver hun desperat å finne en måte å både overleve økonomisk og ta hevn på. Kan løsningen vaere å naermest slå Adam på hans hjemmebane – gjennom aksjehandel?
SLIK KOMMER ROLF LASSGÅRD og
Sofia Helin inn i rollene som drevne aksjemeglere som gis anledning til å gi Hermine – og oss – en innføring i hvordan innsidehandel fungerer og hvorfor det er så vanskelig for Økokrim å avsløre. Et forestående oppkjøp av lakseoppdrett brukes som nav, og viser alle stadier, fra innsidetips via opsjonsavtaler, stråmenn og hvitvasking, til pengeplassering i skatteparadis. Det bidrar også til at andre sesong virker mer fokusert og konsentrert om mer enn miljøskildringen som sådan.
DET SAMME GJELDER PERSONTEGNINGENE. Som sist gjør Pål Sverre
Hagen, Tobias Santelmann, Jon Øigarden og Simon J. Berger strålende tolkninger av typer det skal godt gjøres å ha stort mer enn forakt til overs for. Men der vi sist fulgte Williams vei mot selvmordsforsøket, nyanseres også Henrik og Jeppe en smule nå. Ikke at sympatien med dem stiger, ikke for min del i hvert fall. Men Jeppe gis en bakgrunn som forklarer litt, og også hos Henrik anes små glimt av menneskelighet, lengsler og sårbarhet bak fasaden.
OGSÅ INE MARIE WILMANN og Sonja Wanda, samt Maria Bonnevie i en liten birolle, gjør fine rolletolkninger av kvinnene i dette miljøet. Men aller fremst står Agnes Kittelsen som Hermine. Det var henne jeg og de fleste heiet på sist, og jeg heier enda mer nå. Agnes situasjon er hjerteskjaerende – hun fremstår innimellom som det ensomste mennesket på planeten. Kittelsens spill er hjerteskjaerende godt.
SELV OM DENNE SESONGEN er beksvart, mangler den ikke underholdningsverdien fra forrige sesong. Men galskapen vi måpte og lo av – av og til litt beskjemmet – er tonet ned. I stedet får vi kastet i fleisen en amoralsk kulde og kynisme, tingliggjøring av mennesker og evne og vilje til å fornedre andre, som får mye av latteren til å sette seg fast i halsen. Så det er bare å stålsette seg.