Norges gode rykte sprer seg like raskt som viruset
Andre land har en god del å laere av det norske systemet.
ET UTTRYKK SOM kanskje sier en del om nordmenns relasjon til oljeog gassvirksomheten, er: «Bit aldri hånden som gir deg mat». For hvert år som går kommer nye belegg for å forlate naeringen, men ikke engang den grønneste Greenpeace-aktivist kan se seg selv i speilet uten å innrømme at det er takket vaere oljeeventyret landet har nådd en så høy levestandard.
En stor andel av befolkningen er stolte over å vaere en oljenasjon. En stolthet som er forlokkende å tro at andre land deler og beundrer.
DET ER IKKE tilfelle. At Norge er en oljenasjon, er notert av andre land, men ikke noe som anses saerlig beundringsverdig. Et eksempel på dette er Volvoavtalen fra 1978, da Sverige ble tilbydd et oljefelt i Nordsjøen i utbytte mot at Norge fikk eierandeler i Volvo. Uten å gå inn i detaljer gikk denne affaeren i vasken, da svenskene ikke trodde at olje kunne vaere mer verdt enn svensk industri.
Realiteten var det motsatte. Over førti år har gått, og oljemilliardene har rullet inn. Men det er fremdeles ikke olje Norge er mest kjent for internasjonalt.
DET NORGE DERIMOT er på god vei å gjøre seg internasjonalt berømt for, er pandemihåndteringen. Men den internasjonale oppmerksomheten virker å gå nordmenn hus forbi. Ukentlig, og med alt mer superlativ, omtales Norges lave dødsrate og effektive smittesporingssystem i europeiske, og saerlig nordiske, medier.
Det som våren og sommeren 2020 føltes som russisk rulett – det kunne når som helst snu – har begynt å avdekke hvem som egentlig var beredt og godt organisert når krisen kom. Da Sveriges statsepidemiolog, Anders Tegnell, ble konfrontert med Norges lave smittetall våren 2020, sa han at Norge mest sannsynlig ville få en kraftigere andre bølge, som ikke ville slå like hardt mot Sverige. Så sørgelig feil han tok.
VI STÅR ENNÅ midt i pandemien og ser et svakt lys langt bort i tunnelen. Vi rike vestlandsmennesker som hadde sluttet å stole på staten til fordel for kapitalisme og markedsøkonomi, har nå begynt å tro på staten igjen.
Ved minste symptom på luftveisinfeksjon kan vi få tid til testing samme dag. Skulle testen vaere positiv, settes et effektivt system inn som finner og isolerer dem som kan baere smitte videre. På den måten har Norge slått ned over femti smitteutbrudd.
Om vi skulle blir alvorlig syke står sykehusene klare til å ta oss imot. Presset på intensivavdelingene har heldigvis aldri blitt kritisk her, men sykehusene har planlagt for at det kan skje.
DET ER FANTASTISK, og vi tar det allerede for gitt. Men dette er et eksempel på noe ikke alle europeiske land har fått til, eller har trodd var mulig i løpet av pandemiutviklingen. Selvfølgelig er smittesporing i Lillehammer en enklere affaere enn smittesporing i London, men uansett hvor små eller store forholdene er, forlanger det et fungerende system bak praksisen.
RYKTET, ELLER OMDØMMET om en så vil, sprer seg like raskt som viruset. Omdømmet til Norges pandemihåndtering forteller oss at vi har gjort mye riktig, og det er mye som indikerer at andre land har en god del å laere av det norske systemet. Dette må vi verken forminske eller forringe.
Når grensene vil gjenåpnes og hotellbransjen kan avvikle karantenehotellene og gjenoppta konferansevirksomheten, er det pandemihåndtering, og ikke oljen, som kommer vaere Norges største varemerke.