Sivert N. Nesbø imponerer med sterk språklig presisjon
Den nye lederen for Skrivekunstakademiet har skrevet en fin kortroman. Nå er det kanskje på tide at han prøver seg i et større format.
DA SIVERT N. NESBØ BLE intervjuet i hervaerende avis i forrige uke, fremhevet den nye lederen for Skrivekunstakademiet forfatterens mulighet til å ta plass i samfunnet og forme offentligheten. Det er imidlertid lite ved den ferske akademilederens eget forfatterskap som svarer til en slik utfordring. I litteraturen er Nesbø som regel rimelig lavmaelt, vendt mot det lille, det individuelle og det mellommenneskelige – om ikke også mot meningen i stillheten selv.
Nesbø har valgt den stemningsfulle kortromanen som sin foretrukne form. Hans fire romaner utgjør til sammen ikke mer enn drøye 400 sider og her er det ikke snakk om bøker hvor den ytre handlingen står i sentrum. Snarere er det språket, stemningene og refleksjon som spiller hovedrollen og etablerer bøkenes kvalitet.
NESBØS SISTE BOK ER intet unntak i så måte. Over rundt hundre sider følger vi 14-årige Lars, som tilbringer siste del av sommerferien sammen med sine foreldre, søsteren Thea og noen kamerater. Leseren får innblikk i bruddstykker fra denne perioden. Det handler som regel om helt alminnelige hendelser – et besøk av tanten, en tur til byen, en hyttetur med en kamerat – hendelser som noen ganger også fremkaller minner hos Lars. Slik hopper vi frem og tilbake i tid.
«Varme og vatn» er på ingen måte noen handlingsdrevet bok. På det ytre plan er det ikke saer
lig mye som skjer. Det romanen konsentrerer seg om, er snarere Lars reaksjoner, tanker og følelser knyttet til omgivelsene rundt ham.
DET BLIR TIDLIG KLART AT Lars er en følsom og usikker gutt. Han er oppmerksom på alt som foregår rundt ham, var for andres blikk, ord og handlinger, som han uopphørlig tolker og vurderer meningen bak. Han stiller seg spørrende til den nye verden som later til å tre frem for ham, idet det barnlige sløret av naivitet og umiddelbarhet plutselig trekkes til side, og virkeligheten viser seg mer kompleks enn før, med uklare stemninger, komplekse relasjoner, seksualitet, og en ny bevissthet om egen identitet. Han stusser over meningen bak ordene, registrerer ansiktsuttrykk, grubler over hvorfor han ikke blir invitert til middag når han er på besøk hos kameraten Anders og han merker seg hvor godt han liker at Anders’ mor bruker navnet hans.
NESBØ HAR TYDELIG ET saeregent blikk for detaljer og er virkelig god til å vise frem hvor følsom – for ikke å si overfølsom – en pubertal tenåringsgutt kan vaere for sine omgivelser. Det at fortelleren også er observant og detaljorientert, med blikk og betydelige skildringsevner for omverden, gir også den vellykkede virkningen at fortellerstemmen og Lars’ egen stemme tidvis smelter sammen. Det bidrar i neste omgang til at man ikke i like stor grad protesterer i de tilfellene hvor Lars’ stemme synes å bli i overkant voksen og litteraer.
Nesbøs språklige evner utgjør romanens store styrke. Gjennom et rikt ordforråd og høy språklig presisjon evner forfatteren å få selv det nøkterne og lavmaelte til å nå poetiske høyder. Saerlig de få naturskildringene må trekkes frem som storartede, hvor forfatteren gjennom overraskende bilder og variert begrepsbruk fremkaller bilder fulle av liv. Helt spesiell er den innledende skildringen av Lars og søsterens tur opp en tørrlagt elv, hvor det knusktørre elveleiet fremtrer i stor kontrast til minnet om det levende, brusende faret.
FORTELLINGEN HAR I DET hele tatt en svaert lovende start, men etter hvert som leseren begynner å ane at vi egentlig ikke skal noe sted, mister den litt av energien.
Saerlig Lars’ forhold til den litt for uklare søsteren, den mest interessante og spennende relasjonen i boken, trer aldri ordentlig frem for oss. Og når det omsider skjer noe i dette forholdet, og dermed i romanen, markerer det dessverre ikke noen begynnelse, men i stedet bokens slutt.
Jeg skulle rett og slett ønske meg mer, en lengre bok og en mer fullendt fortelling – en virkelig roman!