Bli med til 80-tallets New York for en helt spesiell middag
Det Vestnorske Teateret byr på en selvransakende middagsopplevelse.
«Wow, it looks just like a film set», skal Yoko Ono ha sagt da hun bodde her på hotellet, ifølge eieren av Grand Hotel Terminus, Kjetil Smørås.
– Stedet er perfekt, rommet kan lett flytte oss fra nåtidens Bergen til New York i 1981, svarer teatersjef ved Det Vestnorske Teateret, Solrun Iversen.
BT møter dem i Bar Amundsen på Grand Hotel Terminus. Teatersjefen og den fjerdegenerasjons hotelleieren har satt seg til bords for å diskutere et felles teater- og restaurantprosjekt.
Her i baren skal de ta med seg publikum på en middagsopplevelse sammen med en oppsetting av teaterstykket «Min middag med André», basert på kultfilmen av Louis Malle fra 1981 med samme navn.
Den kritikerroste filmen, av og med André Gregory og Wallace Shawn, byr på lite handling. I stedet serveres det en lang og eksistensiell samtale om livet.
– Er det noe vits?
I baren på Terminus skal to herrer snakke om liv, død, kunst og kjaerlighet mens de spiser et måltid og drikker. Publikum plasseres ved bordene rundt og inviteres til å delta i måltidet – og, ikke minst, få med seg samtalen.
– Det er den samme samtalen vi hadde da vi satt og var demotiverte av pandemien. Vi har insistert på vår viktighet, men også spurt oss selv: Er det noe vits i å lage teater i det hele tatt? Kan man faktisk lage teater som berører med alle begrensningene for tiden? spør teatersjefen.
Hotelleier Smørås nikker. Han har også kjent på begrensningene i samtiden, Hotel Terminus har stått stengt i flere måneder, men gjenåpner den 18. mai.
– Vi gleder oss til å kunne åpne opp igjen med en sånn forestilling, sier Smørås.
Publikum kan bestille seg suppe og drikke. Tanken er at selv om vi sitter på scenen, deler vi rommet sammen og de kan ta del i samtalen. Huy Le Vo, skuespiller
– Om å velge kunsten
– Publikum kan bestille seg suppe og drikke. Tanken er at selv om vi sitter på scenen, deler vi rommet sammen og de kan ta del i samtalen, sier skuespilleren som spiller Wallace, Huy Le Vo.
Han og medskuespiller Morten Espeland i rollen som André, forteller at det er mye av tematikken i middagssamtalen de kan kjenne igjen fra sitt eget liv.
– Karakterens kunstneriske krise er noe jeg i aller høyeste grad kan kjenne meg igjen i. I løpet av et langt skuespillerliv er det punkter der du lurer på veien videre, der teateret oppleves tungt og du lurer på om det er dette du skal gjøre resten av ditt liv, sier Morten Espeland.
Vo peker til at han saerlig kjenner seg igjen i tvilen.
Han mener at å stille spørsmål ved faget sitt, er en del av å vaere kunstner. Det handler om å
velge kunsten på nytt og på nytt, til tross for det.
– Vi følte det brant
Det er langtidshorisonter man jobber med i teater, forteller teatersjef Iversen. Vanligvis kan prosessen med å sette opp et stykke strekke seg over flere år.
Med dette stykket er det fem måneder siden hun og regissøren leste manuset for første gang.
– Vi gjør det på kortere tid enn vi pleier, vi følte det brant, sier hun.
Det synes hun er veldig fint med denne byen, det kan vaere kort vei fra tanke til handling – hun mener det er fordi alle på teateret bryr seg om materialet.
Instruktør Miriam Prestøy Lie følte også at det hastet å ha denne samtalen.
– Selv om teksten er 40 år gammel, er den som skrevet for i dag. Vi følte det var et akutt behov for dette drøftingsrommet i teateret, sier hun.
Skuespillerne har enorme mengder tekst å laere seg før forestillingen. André Gregory brukte visstnok ni måneder på å laere seg teksten i manuset, forteller mannen med samme rolle, Morten Espeland.
– Jeg holder på, jeg tror jeg vil lage noen jukselapper, sier han.
Dersom du tar turen til forestillingen – når du drar hjemover og endelig kommer deg inn – kan du fortelle de der hjemme alt om
din middag med André.
Selv om teksten er 40 år gammel, er den som skrevet for i dag.
Miriam Prestøy Lie, instruktør