Kobler kunst og drøm, uten at det blir klisjefylt
Oddingen Fredrik Hagen skriver lavmaelte dikt om menneskets grunnleggende bestanddeler, med bred tidshorisont. ANMELDT BOK Fredrik Hagen ♥♥♥♥
DE LAERDE STRIDES om menneskehjernen evner å forstå hvor gammel jordkloden og universet egentlig er, det som blir kalt «dyptid» og som strekker seg over milliarder av år.
I sin fjerde diktsamling plasserer den bergensbosatte oddingen Fredrik Hagen mennesket inn i et svimlende tidsperspektiv som kan minne om dyptid og dens ytterpunkter.
På den ene side har vi evolusjonshistorien og livets opprinnelse i havet. På den andre siden har vi et ekspanderende univers som vil utslette seg selv en gang i fremtiden. Både evolusjon og kosmologi er viktige referanser i «Omriss av åpne hender».
Tematisk sirkler diktene rundt kanskje en av de mest grunnleggende bestanddelene i vårt følelsesliv, nemlig følelsen av å ha blitt forlatt. I diktene møter vi et «jeg» som husker tilbake til situasjoner der «du» var naer. På nåtidsplanet handler diktene om dikt-jegets ensomhet, om savn som fremkaller minner, lengsler og forsoning.
SKIKKELSENE SOM OPPTRER i boken er ikke individuelle karakterer slik som i romaner. Vi møter en «mor» og en «far» som først og fremst representerer de mange fine, og som oftest underliggende spenningene i diktsamlingen.
«Mor» representerer en lengsel tilbake til moder jord og den ursuppen vi alle stammer fra. «Far» er billedlig forbundet til det ekspanderende universets ubønnhørlige bevegelse mot død og utslettelse.
Diktene blander sammen tradisjonelle motsetninger som menneske og dyr, kropp og sinn, ånd og materie, himmel og jord. Kroppsdeler som øyne og hender står sentralt i samlingen og får utvidet betydning.
KROPPSDELER BLIR BLANT annet knyttet til tid på en annen måte enn dyptid. For eksempel til at enkeltstående øyeblikk kan feste seg i sansene og gjenskapes i billedkunst og diktning.
Samlingen byr med andre ord på en kunstnertematikk, der evnen til å fryse øyeblikk settes i sammenheng med tidløst og evigvarende kunst.
DEN KLASSISKE KOBLINGEN mellom kunst og drøm er også tydelig til stede ved at de fleste diktene utspiller seg i en seng. Hagen er ikke den første forfatteren som kobler sammen drøm og kunst, men «Omriss av åpne hender» er likevel ingen klisjefylt diktsamling om kunstneren som geni.
Diktene får i stedet frem at å drømme er noe grunnleggende ved det å vaere menneske; vi har alle mulighet til å bli skapende kunstnere under de rette omstendigheter.
I «Omriss av åpne hender» er elementer som skaper assosiasjoner til dyptid brukt på en original måte som utvider diktenes betydning. Enkelte dikt fremstår kanskje som litt tamme og friksjonsløse på grunn av den abstrakte tidstematikken.
Samtidig har diktsamlingen en udefinerbar, melankolsk stemning og en lavmaelt rytme som gir den litteraere kvaliteter.
DET SOM FUNGERER DÅRLIG i «Omriss av åpne hender» er dikt som refererer direkte til pandemien, som i diktet hvor en flypassasjer gråter av redsel for at viruset skal vaere løs i kabinen.
Pandemireferansen virker påklistret i forhold til resten av samlingen, som ellers fremstår som gjennomarbeidet med klangbunn i dyptid, øyeblikk og evighet, slik som her:
«Minnene: Du legger deg ned i sengen eller ligger i sengen, du snakker om å danse med kroppene tett inntil hverandre som om det var et forsøk på et samleie, du lurer på om man reinkarneres som seg selv i evigheten.»