Han er fremdeles den neste store vestlandstrubaduren

Men Endre Olsen klarer ikke å matche det geniale debutalbumet på sin nye plate.

I 2018 GA ENDRE OLSEN UT en av årets desidert beste plater, «Bøttevis med blått». Hans sjelfulle, blues-stenkede countryrock var mørk og vond, øm og god, lekker og leken, kløktig og aerlig. Målt mot den når «Baklengs tebake» dessverre ikke opp.

«Baklengs tebake» er et fint album. Musiseringen er upåklagelig, harmoniene er berusende, samspillet med Ragnhild Kambo Grovs vokal tilfører noen nydelige teksturer og spenninger, og tekstene sier mye smart om viktige ting. Men slik var det jo på debutalbumet også. Dessuten mangler denne utgivelsen mye av det som fikk BTs musikkanmelder til å (høyst fortjent) erklaere den for «en kommende klassiker».

DET STØRSTE SAVNET ER LÅTENE. «Å komma fram e å gå seg blind» og «Kom april» glir nesten ubemerket over i hverandre, og hadde det ikke vaert for stemningsbruddet i «Ei stråla» kunne man tatt «Født te å gå» for å vaere det rolige avslutningspartiet på de to foregående. Så melder «Venter om du kommer» sin ankomst, med en rekke messingblåsere på slep som truer med å dra det hele inn i campens domene.

HØYDEPUNKTET ER UTEN tvil den hvesende bluegrassrockeren som har gitt albumet sitt navn. Måten mørket her balanseres med neonlyset i synthen er nesten til å miste pusten av; dette er urban countryrock som kanskje ingen før har mestret så godt. «Alt kunne alltid vore anleis» går rett i strupen og hjerteroten med en sang om hva om, hvis og hvem andre, mens pumpende «Som ein heilt vanlig dag» jager en ut på rasfarlige vestlandsveier.

Endre Olsen er fremdeles den neste, store vestlandstrubaduren. Forklaringen på det finner du i de beste låtene på dette albumet. Men de er ikke i flertall.