Hvem tar det tredje skiftet?
I mange familier blir det fortsatt tatt for gitt at mor blir hjemme med sykt barn.
KVINNER BAERER FORTSATT det største ansvaret for det tredje skiftet i norske familier. I anledning FNs internasjonale familiedag ønsker vi å utfordre dette – for likestilling kommer ikke av seg selv! FNs internasjonale familiedag, 15. mai, ble vedtatt i FNs generalforsamling i 1993. Vi vil her se den i sammenheng med FNs femte baerekraftsmål om likestilling mellom kjønnene.
NORGE LIGGER HØYT på lister over likestilte land og vi liker å tro at vi er «best i klassen» på likestilling, men er det tilfellet når vi putter familielivet under lupen? Vi er kommet langt på arbeidsmarkedet og husarbeidet er mer likt fordelt enn tidligere tiår.
Arbeid og karriere utgjør det som omtales som det første skiftet, mens husarbeid i hjemmet utgjør det andre skiftet. Verden går her fremover og i riktig retning – men hvordan står det til med det tredje skiftet?
DET TREDJE SKIFTET er alt det, ofte «usynlige» arbeidet, som skal til for å få A/S heimen og familien sin logistikk til å gå opp. Planlegging, administrering, skoleavslutninger, bursdager, legge frem finklaer og treningstøy, bake til tilstelninger barna skal delta på osv. Her topper fortsatt mødrene. Mor innehar ofte rollen som den viktige administrerende direktøren for det tredje skiftet.
Omsorg for barna er en sentral del av mandatet i det tredje skiftet. Forskning viser at mødre tar mest ansvar for barn når de blir syke, at det i hovedvekt er mødre som henter når de små blir akutt syke eller som tar ut sykedager for å vaere hjemme og ta vare på den syke.
DET PASSER ALDRI å bli syk, enten det gjelder oss selv eller barna våre. Jeg vil tro foreldre kjenner seg igjen i diskusjonen om hvordan en løser det om poden kaster opp eller har feber. Hvem har viktige møter den dagen? Hvordan skal en løse den uforutsette utfordringen? Og hvem blir hjemme og tar vare på det syke barnet?
Men ikke alle tar diskusjonen eller forhandler. Det viser seg at i mange familier blir det fortsatt tatt for gitt at mor blir hjemme.
Flest mødre arbeider deltid og flest fedre pendler til og fra arbeid. Strukturelt kan det se ut som det er rigget for at mor skal vaere den som iler til barnehagen eller skolen for å hente det syke barnet. Et viktig strukturelt spørsmål er hvem barnehager og skoler ringer til først.
NYLIG VAR DET en artikkel i Stavanger Aftenblad som beskrev et forsøk som Gjesdal barnehage hadde prøvd ut: Barnehagen ringte bevisst først til far dersom et barn ble sykt og måtte hentes. Målsettingen var å utjevne skjevheten de så i at mor som regel er den som henter.
De fikk seg imidlertid en overraskelse da flere fedre reserverte seg mot å bli oppringt om barna ble syke. De gikk igjennom listen over fedrene som hadde reservert seg. Det var noen pendlere og sjefer, men absolutt ikke alle. Betyr det at majoriteten av dem som reserverte seg av fedrene bare ikke vil bli forstyrret mens de er på arbeid?
Barnehagen viser til mødre som uttaler at «mannen min sin jobb er viktigere». Hva minner denne type uttalelser om? Jo, den evige diskusjonen om menn som ikke kan ta ut fedrekvoten, da far er uunnvaerlig på sin arbeidsplass. Vi ser jo at fars permisjonslengde er sammenfallende med det som til enhver tid er fars del av permisjonsordningen – få fedre tar ut mer enn de må.
NOE AV FORMÅLET med FNs familiedag er å belyse den viktige rollen familien har i å skape trygge og gode liv. FN viser til staters ansvar for å sikre sunn balanse mellom jobb og familieliv. I Norge har staten langt på vei lagt til rette for likestilling og gitt familiene muligheten til å finne denne balansen.
Eksempelet med foreldrepermisjon viser at det fungerer å sette inn tiltak for å påvirke folks handlinger i ønsket retning. Men det er ikke nok. Det er tydelig at vi som foreldre må vaere bevisste og ta aktive valg, ellers blir det lett «bare sånn», og vi vil ubevisst føre de stereotype kjønnsrollene videre til neste generasjon.
VI HEIER PÅ GJESDAL barnehage, som forsøkte å styrke bevisstheten blant barnas foreldre, og vi vil oppfordre alle barnehager og skoler til å følge dette eksempelet! Vi vil også oppfordre foreldre til å sette seg ned i fredstid og se på hvordan det utspiller seg i egen familie – hvem tar ansvar for det tredje skiftet?
Finn ut om det fungerer som begge parter ønsker eller om det er behov for endringer? Forhandlinger må gjerne til, noe vi i fagbevegelsen ikke er fremmed for. Stillstand gir ikke endring – og vi har dårlig tid.
FNs baerekraftsmål skal nås innen 2030. Barnehagens eksperiment viser at vi har et stykke vei å gå før vi får full likestilling mellom kjønnene. Så kanskje må dere tenke helt nytt i heimen? Lykke til!