Har sydd bunader siden hun var 17 år
– Det blir fort mellom 15 og 20 bunader i året, sier Oli Åsta Lilletvedt (73).
Bunadsverkstedet er fylt til randen av sytråd, garn og stoffer. På veggene henger bilder av familien og titalls takkekort fra fornøyde bunadskunder, samt et svennebrev tildelt Oli Åsta Lilletvedt.
Den snart 74 år gamle damen finner frem bringeduker, belter, seler og diverse prøvelapper hun har brodert.
Startet bunadsverksted
– Jeg har alltid likt håndarbeid, sier hun.
Som 17-åring begynte Oli på Garnes Håndarbeidsskole. Der sydde hun sin første bunad.
Siden startet hun skolegangen på Bergen kommunale kvindelige industriskole, som lå i Sigurds gate. Skolen var en privat industri- og husflidsskole som ble etablert i 1883. Der studerte Oli lin- og kjolesøm, vev og videregående kjolesøm.
– Jeg sydde litt, men så giftet jeg meg og fikk barn. Da var jeg jo hjemme, sier hun og ler.
Lilletvedt er også utdannet aktivitør og har jobbet med psykisk utviklingshemmede, før hun startet sin egen bedrift i 1993. Da hun startet bunadsverkstedet bodde hun på Os.
– Det var først da vi flyttet hit til Lilletveit at jeg fikk såpass stort verksted, sier Oli.
Det går for det meste i Fanabunader – aller helst herrebunaden. Oli forteller at hun bruker opp mot 120 timer på montering av jakke, vest og bukse til herremodellen.
– Det blir fort noen uker. Når det er fint vaer, pleier hun å ta med seg broderiene ut i solveggen. Det er avslappende arbeid, men nakke- og skuldersmerter følger med. Det er det mange i bransjen som sliter med, sier Oli.
– Har du hatt senebetennelse, da?
– Nei, bank i bordet, sier hun og ler.
Bunadsentusiasten titter bort til andre enden av verkstedet. Der henger det massevis av ullgarn i alle farger man kan tenke seg.
– Ofte strikker kunden strømpene og tvinner strømpebåndene selv.
Og hun hjelper dem gjerne i gang.
– Det er jo sånn sofakrokarbeid, dette her, sier hun.
– Ikke et moteplagg
– Jeg opplever at det er flere unge nå som interesserer seg for bunad og broderi, sier Lilletvedt.
Likevel mener hun det er for få som velger bunadstilvirkerfaget. Det ble et eget fagbrev i 1994.
– Vi som driver med dette sitter med to års bestilling, så det er absolutt behov for flere.
Selv har Oli hatt tre laerlinger hos seg. En av dem har hatt hele sin laereperiode hos henne, mens de to andre har hatt halvparten hos Oli og resten hos systuene på Husfliden.
– Man ser at de fleste som begynner på søm-linjen på videregående skole ønsker å bli designere. Men skal man klare det må man vaere flaksen, sier hun.
73-åringen mener at bunadstilvirkerfaget er sikrere fordi bunaden ikke er et moteplagg, og endrer seg lite fra år til år.
Før i tiden var det større endringer i bunadsmoten, men Oli mener det nå har stabilisert seg. På grunn av «Nasjonalen» fra slutten av 1800-tallet, som tar utgangspunkt i kirkeklaer fra Hardanger, var bunader standardisert da Oli begynte å sy sin første bunad.
I nyere tid har gamle varianter av bunader blitt registrert og rekonstruert, og man har dermed fått flere valgmuligheter. Nå ser man at valg av farge og stoffer varierer fra pulje til pulje.
– Fanabunaden hadde en periode der folk ville ha mørkere liv, rett og slett fordi de fleste var litt lei av det knall røde livet mot det knall blå båndet.
Hun synes det er spennende å se hva ungdommene vil ha.
– De unge vil ofte ha en annerledes bunad enn foreldrene hadde, og går gjerne for noe mer likt det besteforeldrene hadde. Det er en runddans, sier hun.
Vi som driver med dette sitter med to års bestilling, så det er absolutt behov for flere. Oli Åsta Lilletvedt (73)