Ta deg sammen, Joys!
NÅR CARL-FREDRIK JOYS etterspør flere solskinnshistorier i BT (11. mai), begynner jeg å lure på hvilken illusjon det er han lever i. Har han noen som helst innsikt i aktuelle tall og fakta?
Hvis Joys er så opptatt at folkehelsen, så burde han benytte korona-avbrekket sitt til å hjelpe andre, heller enn å konspirere om journalisters hensikter.
Et høyere antall uteksaminerte bachelor-studenter er ikke synonymt med god studenthelse, selv om Joys later til å tro dette. Jeg fullførte selv min bachelorgrad fire måneder etter at pandemien brøt ut. Det betyr ikke at dette året har vaert saerlig enkelt.
FOR MANGE ER SOSIAL kontakt og fysisk oppmøte den eneste måten å komme seg gjennom et studieløp. Vi er ikke alle roboter med økonomi og overskudd til å løpe opp og ned byfjellene hver ettermiddag. Mange må bruke fritiden på en deltidsjobb – hvis man er så heldig å ha en.
En annen gruppe er studenter med innvandrerbakgrunn. Jeg kjenner flere mennesker som har mistet så mye ved nedstengningen av høyskoler og universiteter. Å studere på et helt nytt språk, uten å kunne fysisk engasjere seg i samtaler og samarbeid, er vanskelig. Det påvirker ikke bare integrasjonen, men også psykisk helse.
Slike grupper kommer ikke med i Joys sin egosentrerte analyse. Kanskje ikke så rart, da han baserer sine uttalelser på hva han har sett i byfjellene på søndagsturen.
DET JOYS KAN HA godt av, er å få presentert noen reelle fakta. Det som kalles Shot-undersøkelsen viser at det er en dramatisk økning blant studenter som opplever alvorlige psykiske plager. Naermere halvparten (!) av oss sliter. Dessuten viser undersøkelsen at 19 prosent oppgir å ha søkt hjelp for psykiske plager de siste tolv månedene.
Og så er det jo, som med alle undersøkelser, umulig å garantere at man kommer frem til noe slags endelig sannhet. Antakeligvis finnes det enda flere som sliter, uten at disse nødvendigvis blir rapportert inn.
Hvis Joys er så lei av å lese om ensomme og syke studenter, så bør han minne seg selv om en ting. Her i Norge har mediekanalene den viktige funksjonen at de kan og skal presse politikerne til å forholde seg til det som rører seg i samfunnet. Og det som rører seg nå, er at altfor mange studenter og unge mennesker har det vanskelig.
DA ER VI IKKE TJENT med at rike menn skal mene noe om hvem som sliter eller ikke. Det vi er tjent med, er at noen begynner å ta ansvar. Og jeg synes Joys skal vaere langt mer forsiktig med hva han oppfordrer til i sin empatiløse retorikk.
Det er tross alt vi unge som skal bygge samfunnet videre og som skal skape verdiene i fremtiden. Da er det problematisk og urovekkende at aktører i naeringslivet, som Joys, ikke kan ta innover seg den store utfordringen vi har når det gjelder unge folks psykisk helse.