Da miltbrannen herjet i Bergen
For 100 år siden var bergensområdet særlig hardt rammet av miltbrann. Bakterien kan overleve i over 100 år under jorden.
Miltbrann, som også kalles anthrax, er en alvorlig sykdom hos dyr og mennesker. Den femte landeplage, som beskrives i Bibelen, var sannsynligvis miltbrann.
Miltbrannbakterien kan overleve i jord i mer enn 100 år før den utløser sykdom ved kontakt med dyr eller mennesker.
Bakterien er også brukt som biologisk våpen, og var særlig i etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001.
Bergen hardt rammet
Sykdomsnavnet kommer av den forstørrede, svartrøde milten som ofte finnes hos dyr som er døde av sykdommen.
Norge har ikke registrert miltbrann hos dyr siden 1993. For 100 år siden var situasjonen en helt annen. Fra siste del av 1800-tallet var det mange utbrudd i Norge. Cirka 13.000 tilfeller ble rapportert til veterinærmyndighetene fra 1890 til 1940.
Bergensområdet var særlig hardt rammet. Det er for eksempel opplyst at miltbrann i 1886 drepte 27 av besetningens 51 «kreaturer» på Stend jordbruksskole.
I 1878 ble Peter Ivar Nielsen ansatt som kommuneveterinær i Bergen, med miltbrannkontroll som en sentral oppgave.
Dette var i bakteriologiens tidlige gullalder, og Nielsen kom i kontakt med det sterke naturvitenskapelige miljøet ved Bergen Museum.
Han klarte ved hjelp av mikroskop og dyrking å skille mellom miltbrannbakterien og bakterien som var årsak til bråsott hos sau, en sykdom som var vanlig på den tiden.
Et intervju med Bergens Tidende i 1935 gir noen inntrykk av de første arbeidsoppgavene:
«Til å begynne med måtte jeg fly byen rundt og snuse etter miltbrannssykt kjøtt og det kunde til og med hende at jeg fant skrotter av miltbrannsdøde dyr hengende i slakterens vinduer.»
Nielsen sier at bøndene var forståelsesfulle når de fikk kassert miltbrannskjøtt, men de handlende var ikke alltid like blide. Og han tilføyer: «Det er rart med det som kan fåes billig».
Hvorfor Bergen?
En grunn kan ha vært at Bergen fra midten av 1800-tallet til omkring 1920 var den klart største importbyen for korn til Norge.
Etter råd fra amtsdyrlæge Lekven fant lege og statsdyrlæge Sigurd Tillier at smitten ofte kom med avfallsmel av korn importert fra svartehavsområdet.
Avfallsmelet, såkalt rensesand med frø, støv og sand fra rensing i kornsilo, ble solgt billig til bøndene som gjødsel. «Rensesand» ble også brukt som dyrefôr og til strø.
Gjennom jernbaneutbygging til knutepunkter ved svartehavet ble svartjordsbeltet i Ukraina knyttet til verdensmarkedet omkring midten av 1800-tallet. Samtidig ble korntollen opphevet i Europa.
Tallet på skip til Bergen fra Ukraina økte kraftig med oversøkelyset