Historien vekker ikke samme entusiasme som det visuelle
Det er som om gaven er pakket inn i nydelig papir, med en forseggjort og overdådig sløyfe, men er tom inni.
erWesAndersons ode til journalistikken. Filmen er satt sammen av i hovedsak tre historier, hentet fra den siste utgaven av magasinet «The French Dispatch», sterkt inspirert av «The New Yorker», med base i den fiktive franske byen Ennuisur-Blasé.
Navnet på byen, som Owen Wilsons syklende journalist Herbsaint Sazerac tar oss med gjennom, treffer spikeren på hodet. At alt er som forventet av Wes Anderson, gjør at filmen ikke gjør så stort inntrykk. Regissørens finurlige, gjennomførte stil er ikke lenger nytt, eller nok, til å begeistre så stort – i alle fall ikke når det ser ut til å gå på bekostning av karakterene og historiene.
alt sammen er nekrologen tilmagasinredaktøren Arthur Howitzer Jr. (Bill Murray), som har bestemt at hans død også skal bety slutten påmagasinet.
I den første historien spiller Benicio Del Toro psykopat og kunstner Moses Rosenthaler, som forelsker seg i fengselsbetjent Simone (Léa Seydoux). Vi hopper inn og ut av svart-hvitt bilder og fargerike tablåer, og av forelesningen journalist Berensen (Tilda Swinton) holder om kunstneren.
nummer to følger vi Lucinda Kremenz (Frances McDormand) somskal skrive en sak omstudentopprøret i Frankrike i 1968, og dets leder Zeffirelli (Timothée Chalamet). Av en eller annen grunn innleder Kre
«The French Dispatch»
Regi: Wes Anderson
Manus: Wes Anderson, Jason Schwartzman, Roman Coppola Skuespillere: Bill Murray, Tilda Swinton, Frances McDormand, Owen Wilson, Timothée Chalamet, Léa Seydoux, Jeffrey Wright, Benicio Del Toro, Willem Dafoe, Elisabeth Moss. Premiere 22. Oktober. Vises også på Biff. Aldersgrense 9 år. menz et seksuelt forhold med Zeffirelli, og journalistisk nøytralitet diskuteres spøkefullt. Dette er filmens svakeste og minst engasjerende historie.
Siste del er en festlig og fartsfylt vri på det somegentlig skulle være en matspalte. Jeffrey Wright spiller Roebuck Wright, som resiterer fra minnet på et TV-show om da han skulle skriveompolitimann og kokkNescafier (Steve Park), men politisjefens sønn ble kidnappet.
er så detaljrikt, planlagt, snurrig og fargerikt somvi har blitt vant til å forvente. Det er utallige cameoer av store skuespillere i rollermed så lite somén linje dialog. Kreative vendinger, somet finurlig løst bytte mellom skuespillere som forestiller en yngre og eldre versjon av sammekarakter, gleder. Det er mer enn nok å se på, somunderholder eller rett og slett imponerer, til å se filmen mange ganger og ikke få med seg alt.
Historiene inviterer ikke til sammegjensynsønske. Dessverre føles det ikke somlikemye tid er blitt brukt på disse som det visuelle. Få karakterer vekker gjenkjennelse eller emosjonell tilknytning, ingen sniker seg inn i hjertet slik somAnderson lykkes med i blant annet «Isle of Dogs» (2018) og «Moonrise Kingdom» (2012).
Det er litt som om gaven er pakket inn i nydelig papir, med en forseggjort og overdådig sløyfe, men er tominni.
At alt er som forventet av Wes Anderson, gjør at filmen ikke gjør så stort inntrykk.
VIL MAN KUNNE SETTE pris på denne boken omman ikke har sansen for det bergenske? Det er et spørsmål jeg tenker på når jeg leserErlend O. Nødtvedts nye roman.
Det er ikke første gang forfatteren portretterer «Vårherres nattpotte», sombyen kalles et sted i boken. Gjennomhele forfatterskapet, fremtil nå bestående av fire poesibøker og én roman, har Nødtvedt dykket ned i den vestlandske kulturhistorien og dratt med seg språk og diktning, myter, tusser og troll, som han harblandet sammenmedmoderne elementer fra egen verden, til et særegent og originalt formspråk: «Kyrr mig opp! o stormannsgale Olav Kyrre», somdet heter et sted i poesiboken «Bergens Beskrivelse».
DER NØDVEDTS POESIBØKER alle fremstår utpreget ambisiøse, hadde road trip-romanen «Vestlandet» et noe lettere preg. Nødvedt beveger seg videre på dette litt mer løsslupne sporet også i sin andre roman.
«Mordet på Henrik Ibsen» begynner med et brev fra Nødtvedt til Stefan Larsson, teatersjefen ved Den Nationale Scene. Her forteller han om hvordan han har kommet over noen brev med nye, sensasjonelle opplysninger omHenrik Ibsens seks år lange opphold i Bergen, hvor han virket ved teateret på engasjement fra Ole Bull. Det handler rett og slett omnoe så spektakulært at den Henrik Ibsen som kom til Bergen høsten 1851, ikke var den samme somforlot byen i 1857, «I rent faktisk fysisk forstand»! Denne fortellingen må vel kunne gjøres om til et storslått kriminaldrama på byens hovedscene (selvsagt mot et anselig forskudd)? Mot all formodning harNødtvedt også klart et romanmanus stykket kan baseres på, nyss refusert av hans eget forlag. Vil kanskje teatersjef ta en titt?
MED EN BLANDING AV faktiske (og ikke fullt så faktiske) historiske kilder og fantasifull diktning forteller Nødtvedt historien om Ibsens tid ved teateret iBergen, i noe som etter hvert fortoner seg somnoe av en parodisk thriller.
Spenningsplottet havner imidlertid overraskende raskt i bakgrunnen. Det later rett og slett somNødtvedt ikke bryr segmed å skrive en effektiv og koherent fortelling, noe som tidvis gjør boken litt krevende å lese. Men det er uansett det somligger mellom handlingen som bærer boken.
For bokens kvaliteter ligger i enkeltscener, karakterbeskrivelser («Ai, Rikke Holst, det var jentemed kulør!») og det regntunge 1800-tallets Bergen som trer ut av romansidene. Menmest av alt handler detomNødtvedts lekne språklige overskudd og ualminnelige sans for humor, somher går opp i en høyere enhet.
det svært godt nårNødtvedt, i kjent stil, lar de gamle former brytes mot vårt eget språk, i en slags anakronistisk lek. Nødtvedt har også en egen evne til å la et uventet (ofte erkebergensk) ord eller uttrykk bringe liv og rytmeinn i språket: «Tranlyktene i stolpene avføder ikke noe egentlig lys i kveldstaken, blussene er redusert til duse glorier, og jehellane hvilken skur somer pa vei inn fra Askøy, det bygger seg opp en svart søyle der ute».
Høydepunktene for meg er likevel hver gang Nødtvedt bryter inn i teksten, med forklaringer til leseren eller regiforslag til teatersjefen. Selvomdette vanskelig lar seg sitere, all den tid det er nettopp bruddet med den dominerende romantonen som skaper komisk effekt, kanman få et visst inntrykk i følgende parti omHenrik Ibsens odør:
«Skikkelsen knuger pa en stor dokumentmappe i rødlig lær, somen barokk sakfører bærende pa en kurfyrstes nyss endrede testamente. Pa forsiden star tittelen Sancthansnatten a lese. Mannen er dertilumatelig sterkt parfymert, med det man umiddel
Roman Erlend O. Nødtvedt Aschehoug forlag.
Bokens kvaliteter ligger i enkeltscener, karakterbeskrivelser («Ai, Rikke Holst, det var jente med kulør!») og det regntunge 1800tallets Bergen som trer ut av romansidene.