Seks gode bergensalbum
Pandemi-pausen er over, og en bråte med gode, lokale album er over oss. Her er noe av det beste som ble sluppet de siste månedene.
AUDREY HORNE KNAKK stadionrock-koden med fjerdealbumet «Youngblood» i 2013, og overbeviste stort med de to oppfølgerplatene som kom etter. Med
«Devil’s Bell» ser de imidlertid seg også delvis over skulderen og tilbake på de mørkere, mer utfordrende tre første albumene.
Resultatet er en fantastisk samling låter som minner vel så mye om Iron Maiden og Ghost, men med dybden og kompleksiteten til et sultent band som fremdeles holder på å finne ut av hvor de skal.
KLAR FOR NOE skikkelig upolert bergensrap, spekket med sommerstemning? «Nordnes» kan best beskrives som en ekstra tilbakelent versjon av de første utgivelsene til gruppen Hester V75, paret med småpsykedelisk chillout-stemning, 808-rytmer, pussige effekter og moderne mumlerap.
Det er noe skisseaktig over hele prosjektet, slik gjerne demoer og mikstaper er. Noen ganger slår virkemidlene tilbake på formidlingen og stemningen (som for eksempel den frustrerende vocoder-effekten på «Lever rolig»), men aller mest gjør det at «Nordnes» føles ekte og direkte.
DET BERGENSBASERTE BANDET
Knekkelectric har nesten alt man kan ønske seg av et progrockband. Utallige uventede endinger, herlige oppbygninger, mektige arrangementer, finurlige overganger, uforskammet fengende melodier og ikke minst skakke tekster om hvor kjip verden egentlig er (om du bare tenker godt nok etter).
«Alt blir verre» er en fornøyelig samling historier om misnøye, apati, anger og dårlige livsvalg, tonesatt med noe av den mest berusende, snirklete rocken du kan tenke deg.
SONISK BLODBAD
er et nydelig band. Saerlig hvis man liker bråkete og mørk, elektronisk musikk iblandet rufsete krautrock og en god porsjon psykedelisk rock. Det er intenst, suggererende, humoristisk, ubehagelig og akkurat slik man skulle tro at et band ved navn Sonisk Blodbad skal låte.
Mest av alt føles «The Shores of Oblivion» som om man blir jaget gjennom en dårlig opplyst tunnel mens forvrengt, industriell 80talls klubbmusikk dundrer mellom betongveggene. Topp stemning, med andre ord!
DET ER IKKE MANGE
år siden «bergensk gatepop» var på alles lepper. Siden den gang har noen artister slått ut i full blomst, andre har rotet seg bort i periferien, andre igjen har gått videre til helt andre ting. Men Kjaert Barn holder koken og har perfeksjonert dette drømmende, men jordnaere uttrykket.
«Mutasjon» er tydelig inspirert av alt fra A Flock Of Seagulls og The Aller Vaerste, men står aldri lenge nok i ro til at de stivner. Apropos å slippe unna med noe: Vokalist Petter Beyer er sannsynligvis en av Bergens dårligste sangere rent teknisk. Men det spiller ikke så stor rolle når helheten er så god som her.
DENNE ER strengt tatt fra november 2021, men den er så god at vi tar den med likevel. Vokalist Lindy-Fay Hella er nok mest kjent fra Wardruna, men denne konstellasjonen fortjener å nå bredere ut. «Hildring» er et nesten magisk album som tester grensene mellom elektronika, rock og folkemusikk.
Det er fylt til randen med underskjønn stemning, mektige melodier, og suggererende rytmer – gjør deg selv en tjeneste og finn plass til denne i livet ditt.