Basslegende klar for Bergen i kveld
– Vi ble kalt «jazzens Beatles». Jeg likte ikke det så godt, men forstår sammenlikningen, forteller bergensaktuelle Stanley Clarke.
71-åringen er hovednavn på Nattjazz fredag.
Den udiskutable basslegenden har med seg noen av USAs fremste unge musikere for å dykke ned i musikken til Return to Forever, det banebrytende bandet han var med å starte opp tidlig på 1970-tallet sammen med Chick Corea.
– Danset rundt jorden
Clarke, som har spilt med «alle», inkludert Keith Richards og Paul McCartney, besøkte Bergen sist i 2016. Han påstår å huske alt fra den konserten, unntatt hvem som spilte trommer.
– Det var en tid da jeg hadde noen trommeslagere i løpet av en kort periode på grunn av timeplanen. Fordi musikken har et så bredt dynamisk omfang, krever det en utrolig åpen og velstudert trommeslager som behersker mange musikalske språk, sier Clarke.
Han har en usedvanlig tett turne i mai og juni, og spiller mer eller mindre over hele Europa. Dagen før Bergen står Stockholm på planen. Men Clarke prøver å få tid til å se stedene han besøker.
– Min kone Sofia er ofte med. Hun tvinger meg til å forlate hotellrommet og «lukte på rosene», som de sier. Sofia elsker mennesker og elsker å utforske det forskjellige land og kulturer har å tilby. Vi har virkelig danset rundt jorden mange ganger.
Kjærlighetsaffære
Han understreker at musikken til Return to Forever, som spilte sin egen miks av jazz og rock, alltid vil ha en spesiell plass i hjertet hans – hovedsakelig på grunn av musikerne som skapte den og menneskene som elsker den.
Bandet ga ikke ut ny musikk etter 1977, men han, Corea, Al Di Meola og Lenny White hadde gjenforeningskonserter frem til Coreas død i 2021.
– Det var litt av en kjærlighetsaffære – en videreføring og samtidig en gjenfødelse av nye ideer i instrumental musikkverden. En unik kulminasjon av alt som kom før det. Bander var et komponistband, og Chick Corea var vår fryktløse leder.
– Return to Forever sluttet å spille inn ny musikk i 1977. Hvorfor?
– Jeg husker en forfatter i USA som kalte oss for «jazzens Beatles». Jeg likte ikke det så godt. Men jeg forsto sammenlikningen, sier Clarke før han svarer på spørsmålet:
– Begge gruppene hadde fire medlemmer og ble mystisk splittet opp. Jeg syntes ikke oppløsningen vår var så mystisk. Det var rett og slett fire gutter som gikk i fire forskjellige retninger, musikalsk og sosialt. Vår første virkelige ferie fra hverandre, var da vi splittet opp.
– Alder er bare et tall
71-åringer peker på at de trolig bare burde tatt et års pause, med intensjon om komme tilbake igjen.
– Noen ekteskap kan ha godt av pauser innimellom, spesielt når partene er sterke og ekstremt kreative individer, mener Clarke.
Han synes det er gøy å gjenskape musikken nå med nye generasjoner av musikere, men understreker at det krever mye øving for å henge med i svingene.
– I kunstverdenen er «alder bare et tall», for det meste. Pianisten vår, Beka Gochiashvili, er fortsatt i tjueårene, men han spiller som om han er i førtiårene eller femtiårene, er svært erfaren. For sangene er vanskelige. Det er ikke noe unge musikere kan lære umiddelbart.
– Liker gjengen din å øve? – Ja, jeg tror de synes det er den morsomme delen. Som med klassisk musikk, gir øvingen innsikt i komponisten og musikken han prøver å formidle. Det er mye læring i den prosessen.