«Vanlige folk» har liten innflytelse på politikken
Når de rikeste og høyest utdannede vil ha noe, er det en god sjanse for at de får det.
PÅ 17. MAI FEIRET VI det norske demokratiet. Essensen av demokrati som styreform er at borgerne har mer eller mindre like muligheter til å påvirke politiske beslutninger. Men er det slik i praksis? Har vi lik innflytelse?
I mitt doktorgradsarbeid har jeg undersøkt hvem sine meninger som faktisk får gjennomslag i norsk politikk.
Funnene viser at vanlige folk i Norge i realiteten har ganske liten innflytelse. Hvis vi sier at «vanlige folk» betyr dem med gjennomsnittlig inntekt og utdanning, så har denne gruppen hatt overraskende lite å si for hva slags politikk som har blitt ført.
FOR Å UNDERSØKE hvem som har innflytelse i norsk politikk, så jeg på cirka 600 meningsmålinger gjennomført de siste 50 årene, hvor nordmenn har blitt spurt om de var for eller imot en eller annen politisk endring.
Dette kan være innenfor hvilket som helst politikkområde, som for eksempel alkohollovgivning, skatter, krig, barnehageutbygging eller oljeleting.
Jeg så på hvor stor støtte hvert forslag hadde blant forskjellige grupper i befolkningen. Deretter sjekket jeg hvilke forslag som faktisk ble gjennomført av staten i ettertid.
DET FØRSTE FUNNET var ikke spesielt overraskende: Populære politiske reformer blir oftere gjennomført enn upopulære reformer. Hadde det ikke vært slik, ville vi nok ganske raskt sett protester i gatene.
Det er jo selvsagt litt betryggende å se at politikken som føres i Norge, ikke er helt på kant med folks ønsker. Men dette sier likevel ikke så mye om hvem som har reell innflytelse på politikken.
Bare tenk på det: Selv hvis vi ser for oss et diktatur hvor én person styrer alt, kan han eller hun føre politikk som er populær hos befolkningen – uten at befolkningen nødvendigvis har innflytelse.
SER VI PÅ HVEM som har reell innflytelse på norsk politikk (altså hvem som får meningene sin gjennom, uavhengig av hva andre grupper måtte mene), så finner vi at nordmenn med gjennomsnittlig inntekt og utdanning vanligvis har veldig liten påvirkning. Det kan sees på den røde pilen til venstre i diagrammet under.
Den røde pilen er flat. Det betyr at uavhengig av om ti prosent eller 90 prosent av folk på snittet støtter en reform, er sannsynligheten for at den blir gjennomført, omtrent den samme. Generelt sett har meningene deres ingen målbar betydning.
Men hva med dem med høy inntekt og utdanning? Dette er altså de ti prosent rikeste og høyest utdannede. Deres innflytelse vises i den blå pilen til høyre i diagrammet. Når denne gruppen ønsker noe i politikken, er det en god sjanse for at de får det. Tilsvarende: Når de er imot noe, er det liten sjanse for at det blir innført. De har betydelig innflytelse.
SÅ HVORDAN KAN det ha seg at rike og velutdannede vinner i et land som Norge? Norge har jo tross alt allmenn stemmerett, så det er jo vanlige folk som bestemmer hvem som skal styre.
Så enkelt er det ikke. Det er mange fak
torer som påvirker hva slags politikk vi får, utenom hvem som vinner valget. For eksempel har det nok noe å si hva slags bakgrunn de folkevalgte har. Blant stortingspolitikerne våre har over 80 prosent tatt høyere utdanning, i motsetning til rundt en tredjedel i befolkningen. De høyt utdannede er altså kraftig overrepresentert på Stortinget.
I tillegg må politikerne forholde seg til lobbyister som stadig prøver å påvirke politikken. Lobbyvirksomhet koster penger. Så dette gir pengesterke interesser en kanal for påvirkning som vanlige folk ikke har.
SIST, MEN IKKE MINST, må politikerne forholde seg til store kapitaleiere som potensielt kan slutte å investere i AS Norge hvis de føler at «rammebetingelsene» (altså politikken) ikke er gode nok.
Med andre ord: Hvis politikerne fraviker nok fra kapitalinteresser, skaper det fort motreaksjoner. Et godt eksempel ser vi akkurat nå med investorene som flytter til Sveits etter at regjeringen økte formuesskatten.
DET ER KANSKJE IKKE så rart at velutdannede og rike har mer innflytelse enn folk flest. Det mer overraskende funnet fra forskningen min er at vanlige folk – selv om de ofte er fornøyd med politikken som føres – har liten reell innflytelse på politikerne.
På papiret har Norge åpenbart det som skal til for å kalles et demokratisk samfunn. I praksis er det derimot ikke like rett frem. Hvis vi mener med «demokrati» at vanlige folks meninger skal telle mest, ser det ut til at vi fortsatt har et stykke igjen å gå.