Imponerende prosjekt, men passe interessant som teater
Teatergruppen driver med viktig historieformidling, men virkemidlene sitter ikke alltid helt.
SCENEKUNST-PROGRAMMET
til Festspillene fremstår i år sompåfallende pistrete. Det er mangesmåspillogpopups i bybildet, men få spektakulære, større og voldsomme produksjoner av typen det tidligere i hvert fall har vært noen av.
Ja, visst er det bra atmye skjer på Torgallmenningen, mange lokale krefter er involvert ogmye er gratis.
Men jeg tarmeglikevel i å savne noe det utrolige, det som liksom bare kan komme til byen under Festspillene. Den sensasjonsfaktorenmangler fullstendig.
Den første teaterforestillingen på årets festival er riktignok i hovedsalen på Den Nationale Scene (DNS), men i stedet for at de fløyelsrøde setene er fulle av festspillstemte folk er en mindre publikumsgruppe plassert på selve scenen. De sitter rundt et tau, somligger i en sirkel, ogmed masse kasser og en tromme som scenografi.
For det er ikke det beste fra Berlin, Brussel eller Bogotá som er hentet inn, men det lille teateret Kvääniteatteris aller første produksjon: «Det usynlige folket – Näkymätön kansa» fra 2022.
Fra sin base på StorslettiNordTroms jobber teateretmedå skape og formidle kvensk scenekunst nasjonalt og internasjonalt. Det er et imponerende og viktig prosjekt. Fire skuespillere snakkermedhverandre og direkte til publikum om det kvenske. Hvordan det føles, eller eventuelt ikke kan føles for noen. Hvor finnes essensen? Er det i kulturen, språket eller naturen? Eller et helt annet sted?
Mellomseg drodler de, krangler, tenker høyt, diskuterer og prøver å mane fremen essens av det de kaller det usynlige folket.
TEATERSJEF FRANK JØRSTAD
har
«Det usynlige folket – Näkymätön kansa»
Hvem: Frank Jørstad, regi. Teodor Janson og Frank Jørstad, manus. Med Astrid Serine Hoel, Ivar Beddari, Sara Maria Maliniemi Lindbach og Ørjan Steinsvik i hovedrollene.
Hva: Oppsetning under Festspillene.
Hvor: Den Nationale Scene. regi og harsammenmed Teodor Janson skrevet stykket. Dette er en såkalt viktig forestilling og med et tydelig budskap somskal formidles.
Da er det ekstra viktig å passe på hvilke virkemidler du benytter seg av, for at det ikke skal virke forflatende eller opplagt. Det klarer de delvis.
Teksten handler omå utfordre majoritetsperspektivet, tilby nye vinklinger og la andre stemmer slippe til. Det konkrete spørsmålet forestillingen dreier segrundt er «hva er en kven», og svaret er ikke overraskende at en kven er veldig mye. At de baler med ganske tunge temaer somidentitet, det kvenske og den tvungne fornorskningsprosessen virker de bevisste påog derfor prøver de å forløse stemningen ved hjelp av humor, selvironi og mange brudd.
men rent virkemiddelmessig så fungerer det likevel ikke helt optimalt. Det blir ofte for selvsagt hvor poengene bærer hen, og forholdetmellom det tullete og alvorlige skjer for brått.
Men noen ganger fungerer det helt ypperlig, somda de står og snakkeromhva det er greit å føle som kven og konklusjonen er hele veien at «alt er lov», før en av dem innrømmer at han hater moltebær og ender oppmed å bli skambanket av de tre resterende.
Den pompøse avslutningen på forestillingen bryter forresten
DET ER GODT TENKT,
med denne stilen og stemningen de ellers har bygd opp.
Astrid Serine Hoel, Ivar Beddari, Sara MariaMaliniemiLindbach, Ørjan Steinsvik representerer ulike typer og tanker rundt tematikken. Både det rasende og det usikre kommer frem, og de spiller med både sjarm, overskudd og energi.
Men det er likevel noe stakkatomed den fortellende formen. Det er altsåmasse fint i forestillingen, og den er i tillegg en god historietime, menforholdetmellom form og innhold sitter ikke for å fungere fullstendig somteater.