Ei blanding av det slåande vakre og det ubehagelege
Festspillutstillingen 2023 inneheld tenner som gnissar, feedback og rustne jernbanesviller.
Dstor stas når maimånad endeleg kjem i Bergen. Sola skin (?), kirsebærtrea poppar lyserosa sukkerspinn, Landmark flyttar avokadosandwichen sin utandørs og bergensarane vert blidare ogmeir snakkesalig enn i nokon annamånad i året.
Og så er det sjølvsagt Festspillene! Ogmed det også årets festspillkunstnar.
I fjor var det Lene Berg og utstillinga «Fra far» med sine fragmenterte barndomsminne og barndomstraume somspreidde seg ut i galleriromma. Med lukt, personlege brev, filmklipp og fletta filmrullar.
I år er det Camille Norment somhar fått den prestisjetunge oppgåva. Hovert omtalt somein visuell kunstnar, komponist og utøvar. Og årets utstilling har fått tittelen «Gyre» somspelar på ein virvel eller ein loop av gjentakande lyd. Eg er spent på kva som møter meg i år.
og utsøkt. Fire lange, smale mikrofonstativ bøyer seg inn frå kvart sitt hjørne. Somnysgjerrige skarvar somstrekk halsmot objektet imidten. Der står det eit monument eller ein skulptur i messing. Frå taket er det somomdet dryp og renn ein enorm gyllen dropemed væske. Somommessingen smeltar ned i ein gyllen behaldar.
Skulpturen rommar ein feedback-installasjon somgjer til at all lyd og støy i rommet etter kvart vert ein del av den framtidige lyden.
Installasjonen speglar seg i lydane rundt seg, akkurat somvi i publikumspeglar oss i den skinande messingen. Lydar av bakgrunn og mellomrom som ein ofte ønskjer å fjerne, brettarNorment fram for oss. Lar den uønskte lyden få ei scene, ein gyllen plattform. Men lyden er ikkje nødvendigvis heilt fri av den grunn. Ho gir lydane og stemmene eit rom, samstundes somho held fast i strukturen.
Kven: Camille Norment
Kva: Festspillutstillingen 2023
Kor: Bergen Kunsthall
Når: 25. mai–13. august
Det same møter vi i neste rom, ein kontroll av lyd, eller rettare sagt ein omforming av lyd. På golvet ligg ein evig sirkel av rustne jernbanesviller.
Tankane mine går til boka «Den underjordiske jernbanen». Der slavar vart frakta frå bomullsplantasjar i sør til ein mogeleg fridom i nord. Det høyrest ut somdet dryp og klukkar, og raslar av rørsle inne i jarnrøyra.
er det tenner vi høyrer. Tenner somklaprar, gnissar og skjær. Lydane går i ein evig sirkel inne i dei bøygde konstruksjonane. Er vi fastlåste i ein evig loop? Og vil ein evig sirkel seie at vi ikkje klarar å bevege oss framover? Syklusane kan vere destruktive og evigvarande, men dei kan også ha potensial, som igjen fører til framgang og evolusjon.
I det siste rommet ligg det to kuler i eimessingskål. Dei ser ut somsynkrone symjarar, der dei dansar og bråkar side om side i den blanke skåla. Ei stor stålkule blinkar i ein krok, speglar rommet den står i. Eg høyrermjuke trommelydar somdukkar opp frå den harde, blanke flata.
Heile utstillinga er lag på lag av lyd. Kuraterte og strukturerte lydar. Men også med eit snitt av det ukontrollerte, av lydane og stemninga publikum tek med seg inn.
Men det er ingen smektande tonar eller kviskrande ord. Materialbruken går ifrå blanke stålkuler og skinandemessing, til grove flatermed blod, regnvatn, blekk og jarn. Opplevinga i seg sjølv er også ein blanding av det slåande vakre og det ubehagelege.
av Kunsthallen. Observant på alle lydane rundt meg. Folka somarbeidar på scena på Festplassen, Bybanen som stig i fart når den går ifrå første stopp, summen av stemmene på Godt Brød, knitring av posarmed nybakte bollar, fuglane somkvitrar og strekk på vengene. Camille Norment har opna opp for lyden.
“Vil ein evig sirkel seie at vi ikkje klarar å bevege oss framover? Syklusane kan vere destruktive og evigvarande, men dei kan også ha potensial, som igjen fører til framgang og evolusjon.