Det er for høye norskkrav i helsesektoren
Verken helsefagarbeidere eller barnehageassistenter trenger akademiske språkferdigheter for å utføre arbeidet på en forsvarlig måte.
NORGE HAR ET STADIG økende behov for helsepersonell, og ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi mangle 18.000 helsefagarbeidere og 28.000 sykepleiere i 2030. Dette er alvorlig for hele landet, men vil særlig kunne ramme småkommuner og utkantstrøk. Som det understrekes i rapporten, er det nødvendig å se nærmere på tiltak for å bedre rekruttering og hindre frafall av personell i helsesektoren.
En faktor vi mener det har vært fokusert for lite på i denne sammenhengen, er krav til norskferdigheter for autorisasjon og ansettelse av utenlandsk helsepersonell. I 2016 hadde 13 prosent av alle sysselsatte helsefagarbeidere i Norge innvandrerbakgrunn. Arbeidsgivere har ansvar for at de ansatte har gode nok norskferdigheter til en forsvarlig yrkesutøvelse.
Samtidig må ikke arbeidsgivere stille høyere krav enn nødvendig så vi mister arbeidskraft Helse-Norge og velferdsstaten trenger. For høye språkkrav kan dessuten bryte med Likestillingslovens § 9 som sier at forskjellsbehandling, som norskkravene er et eksempel på, skal være saklige, altså stå i forhold til de oppgavene som ligger til de enkelte yrkene og stillingene.
I DENNE KRONIKKEN diskuterer vi spørsmålet om hva som kan sies å være forholdsmessige krav til norskferdigheter for ulike yrkesgrupper i helsesektoren.
1. januar 2017 innførte Helse- og omsorgsdepartementet krav om akademiske norskferdigheter, både muntlig og skriftlig (nivå B2 på det felles europeiske rammeverkets skala), for autorisasjon av helsefagarbeidere fra land utenfor EØS.
Et så høyt språkkrav vekket bekymring hos fagmiljøer med kompetanse i språklæring og språkferdigheter. Ekspertene fryktet at kravet ville stenge døren til arbeidsmarkedet og helsesektoren for helsefagarbeidere fra utlandet.
Nå i 2024 ser vi konsekvensene: Det svært høye språkkravet har ført til en dramatisk nedgang i antall helsefagarbeidere fra land utenfor EØS.
MENS DET I ÅRENE FØR 2017 ble gitt cirka 820 autorisasjoner årlig, falt tallet til omtrent 20 hvert år etter innføringen av språkkravet. På tross av de tydelige konsekvensene av B2-kravet, oppfordret Helsedirektoratet i mai 2023 arbeidsgivere til å kreve B2-nivå ved alle ansettelser i helsesektoren.
Et slikt krav vil også ramme helsepersonell med utdanning fra Norge eller EØS. Det er derfor grunn til å frykte en fallende kurve også for andre grupper i helsesektoren i tiden som kommer.
Det er ingen tvil om at norskferdigheter er viktig for at ansatte i helsesektoren skal kunne utføre arbeidet sitt på en forsvarlig måte. Akkurat hvor høyt nivå og i hvilke av de fire språkferdighetene (lese, lytte, snakke og skrive) det er nødvendig og saklig å stille til helsepersonell, vil avhenge av innholdet i de enkelte stillingene.
For å avgjøre dette, bør det gjennomføres behovsanalyser. Det er for eksempel rimelig at leger som blant annet diagnostiserer pasienter, og sykepleiere som har ansvar for medisinering, trenger avanserte språkferdigheter.
PROBLEMET ER AT anbefalingen fra Helsedirektoratet om B2 i alle de fire ferdighetene skjærer alle ansatte i helsesektoren over en kam – anbefalingen om å kreve akademiske norskferdigheter gjelder ikke bare for leger og sykepleiere, men også for helsefagarbeidere og ufaglærte. Dette mener vi er urimelig.
Vi vil hevde at så høye språkkrav til fagarbeidere og ufaglærte bryter Likestillingsloven. I tillegg kan konsekvensene bli at arbeidskraft helsevesenet har et dokumentert behov for, ikke tas i bruk. Og at personer som ønsker å arbeide, ikke får innpass på arbeidsmarkedet, eller må ta til takke med jobber de er overkvalifiserte for.
De fleste som trenger dokumentasjon på norskferdighetene sine, avlegger Norskprøven for voksne innvandrere. Prøven er utviklet av fagpersoner ved Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) og er basert på det felles europeiske rammeverket for språk.
Norskprøven måler på nivåene A1 (lavest), A2, B1 og B2 (høyest/akademisk). En styrke ved Norskprøven er at den, i tråd med anbefalinger fra internasjonale fagmiljø, måler de fire språkferdighetene i helt uavhengige delprøver (leseforståelse, lytteforståelse, skriftlig fremstilling og muntlig kommunikasjon).
Dette gir arbeidsgivere muligheten til å stille differensierte språkkrav – altså for eksempel lavere krav til lese- og skriveferdigheter enn til muntlige ferdigheter. Siden delprøven i skriftlig fremstilling er den vanskeligste for de fleste, er det spesielt viktig at det ikke stilles høyere krav enn nødvendig akkurat i denne delferdigheten.
B2 ER ET HØYT språkferdighetsnivå. Det beskriver akademiske språkferdigheter, som evnen til å lese komplekse fagtekster, holde muntlige presentasjoner eller skrive klare fagtekster på norsk.
Dette er noe man særlig øver opp gjennom høyere utdanning, og noe man først og fremst trenger i akademiske yrker. Ikke alle nordmenn med norsk som førstespråk oppnår dette nivået – og det er heller ikke nødvendig: I de fleste praktiske yrker, som barnehageassistent, taxisjåfør og helsefagarbeider, trenger man ikke akademiske språkferdigheter for å utføre arbeidet på en forsvarlig måte.
Her er det i tillegg til grunnleggende lese- og skriveferdigheter, først og fremst viktig å forstå det andre sier og selv kunne gjøre seg forstått muntlig.
I DENNE KRONIKKEN har vi i hovedsak konsentrert oss om norskkrav i helsesektoren, men det bør understrekes at vi mener det også stilles for høye norskkrav i andre deler av arbeidslivet.
Dette er ikke minst et problem i praktiske yrker som ikke krever høyere utdanning, og det er særlig problematisk at det stilles høye krav til skriftlige ferdigheter i yrker der dette ikke er nødvendig.
Riktig svar på eksempeloppgaven: 4.