Finnes det grunnlag for optimisme i Midtøsten?
GAZA: Det er som om Israel og USA holder hverandre både i hånden og i bånd.
DET ER MER enn ubehagelig å kunne forutse at fra én dag til den neste må i snitt omtrent to hundre palestinere forlate manntallet. I nattens mulm og mørke og i dagens lys får palestinerne stifte bekjentskap med avansert våpenteknologi.
Resultatene uteblir ikke: Antall døde og lemlestede kan telles i titusener, følelsene er det ikke mulig å sette tall eller ord på. Hamas' grusomme og simple angrep på Israel i oktober i fjor fortjener intet annet enn fordømmelse. Det var et terroristisk angrep, og Israel har ikke annet valg enn å forsvare seg. Det gjør Israel med stor kraft og med midler som vekker internasjonal bekymring og kritikk.
Israel holder palestinere i et jerngrep ved sin beleiring av Gaza. Hjelpesendinger med livsviktige varer blir stopforsoning pet, forhindret og forsinket. Israelske soldater vokter over det hele og får hjelp av jødiske aktivister. Palestinerne skal på diett, virker det som.
DET BLIR DISKUTERT om det vi nå er vitne til på Gazastripen, er folkemord eller folkefordrivelse. De to begrepene ligger ikke langt fra hverandre. Palestinere blir sendt til områder som israelerne betegner som trygge. Så blir også disse tilfluktsstedene bombet, med uhyrlige følger. Folketettheten er stor, og den enkelte granat kan med kyniske øyne sies å være meget effektiv.
Da skal man ikke undres over at noen mener at begrepet folkemord ligger snublende nært. Folkedrap er det så visst. Virkeligheten med sine realiteter ligger der. Hva vi skal kalle den, er en uverdig diskusjon.
Verden ser på begivenhetene med bedrøvede øyne. Israel blir advart mot sin krigsstrategi. Hendelsene er blitt rituelle og er et spill for galleriet. Noen politikere benytter anledningen til å gjenopplive tanken om en tostatsløsning.
Nå, av alle ganger, skal vi ha tro på en slik løsning? Tro kan flytte fjell, men Midtøstenpolitikken er ikke et fjell. Det er i overkant optimistisk å tro at noen gode frukter kan høstes fra dagens inferno. Det vil nok stilne av etter hvert. Spørsmålet er på hvilke premisser?
ISRAEL HAR SIN kilde i de hellige skrifter. Den er en stat av Guds nåde. Denne staten skal være åpent jødisk. Med frimodighet og overbevisning vil noen si at den i sin grunn skal være rasistisk. I en slik sammenheng kan man lett oppleve å bli sett på som et fremmedelement.
Med et slikt ideologisk grunnsyn er det lagt store steiner på veien frem mot og fred mellom partene. Israel vil ikke ha en tostatsløsning, og palestinerne vil knapt få fulle rettigheter i et Stor-Israel. Bildet er dystert.
USA er Israels viktigste støttespiller under alle omstendigheter. Israel er avhengig av de bidrag USA gir. Det er forunderlig at USA ikke i større grad kan gjøre bruk og nytte av denne posisjonen overfor Israel. Forklaringen er at det i den amerikanske velgermassen finnes en stor pro-israelsk velgergruppe som amerikanske politikere ikke kan ignorere.
DET ER SOM om Israel og USA holder hverandre både i hånden og i bånd. Spørsmålet er hvem som er hva i dette båndet. Hvem er herren, og hvem er tjeneren? Den får svare som svare kan.
Det arbeides for å stable en våpenhvile på beina. Våpnene må få hvile. De er brukt og presset til det ytterste og er sikkert meget slitne. Det er nok palestinerne også. En hvil vil gjøre dem godt.