Førtis med fjortis
Det er kanskje slitsomt å ha tenåringsbarn. Men grunnen til det, er at to intense livsfaser kolliderer. Og at vi tar jobben i overkant alvorlig.
DET VOKSER HÅR på steder der det før var glatt hud. Brystkassen buler ut, hoftene blir bredere, nesen og ørene blir større. Konsentrasjonen faller oftere ut enn wifi-dekningen på høyfjellet. Du er konstant sliten. Alle andre er sykt irriterende. Det eneste du vil er å være inne og se på skjerm.
Alle foreldre med tenåringer ser hvem denne listen gjelder for.
Både deg og barna. Samtidig.
DE ALLER FLESTE AV OSS blir foreldre første gang når vi er rundt 30 år gamle. Det vil si at når første barn kommer i puberteten, er vi et sted mellom 40 og 47 år. Midt i livet, altså.
Det var ingen som sa at vi burde ha skaffet oss barn tidligere for å unngå at midtlivstrøttheten skulle kræsje med pubertetskrisen. Ingen påpekte at det å takle tenåringer og samtidig trene til Ironman eller finne meningen med livet i dyre hifi-produkter, er en utfordring. Ingen av våre foreldre advarte mot en nedadgående fysisk og mental spiral, som vaser seg inn i tenåringens omvendte oppadgående spiral.
Antakelig var det fordi de ikke så problemet. De var lykkelig uvitende om den altoppslukende jobben vår generasjon klarte å gjøre foreldreskapet til. (Og her hører jeg selvsagt at det singler i glass.)
DET VAR KANSKJE lettere å være tenåringsforeldre på 80-tallet. Den gangen haiking var en helt akseptert (og billig) måte å forflytte seg på. Den gangen tenåringer gikk på klassefest uten at alle foreldrene hadde avtalt gjestelisten på forhånd. Ingen foresatte sendte brev til klasseforstanderen hvis vi fikk en karakter under middels. De ba oss om å skjerpe oss, ikke læreren.
Foreldre kjørte oss ikke til fritidsaktiviteter og sto og så på sammen med andre foreldre. De var i det hele tatt usikre på om det var fotball, håndball eller skiskyting vi drev med. Og de tok aldri kontakt med treneren for å klage på at vi ikke fikk nok spilletid på kamp.
De bekymret seg ikke for hvordan vi skulle komme med på den kuleste russebilen eller inn på boligmarkedet. Våre foreldre var glade bare vi kom hjem til middag, som garantert inneholdt både gluten, salt og fett, før de planla helgens karnevalsfest med saltstenger og Tom Collinsdrinker.
Det var ikke det at de ikke brydde seg. De var mer opptatt av de store tingene. Som at vi hadde tak over hodet. At vi kunne klare å oppføre oss ordentlig mot andre. At vi spiste opp rosenkålen vår og ikke hadde mer enn en fårepølse pr. brødskive. At vi ikke brukte narkotika.
DET ER BARE EN femtedel av dagens 40–60-åringer som oppfatter midtlivsperioden som en krise.
De fleste av oss har det ganske bra. Vi har færre psykiske plager enn de yngre voksne. Men vi kan ikke jogge oss fra at vi opplever puberteten midt i en periode med muskelsvinn, hormonendringer, prosesshastighet, lesebriller og fysisk forfall.
Samtidig er vi blitt så gode i «foreldrejobben» at vi er i konstant kontakt med tenåringens storm av hormoner, overivrige belønningssenter og svakt fungerende frontallapp.
Nå bruker vi all vår restarbeidsevne på å redusere ubehag og risiko for den kommende slekten. Vi har fingeren på tenåringspulsen, ruller med russen og tar dem til fastlegen hvis de «underpresterer i skisporet».
Det er kanskje denne foreldregenerasjonen som er sykelig prestasjonsdrevet, ikke tenåringene.
VI BURDE KUNNE slappe mer av.
Det er relativt trygt å være tenåring i dag. I alle fall fysisk. Nå er det større sjanse for at de havner hos psykologen enn på akutten. De har mer belastningsskader i nakken enn skrubbsår på knærne. Stort sett er de snille, flinke, edruelige og ansvarlige.
Det går bra med de aller fleste. De bare opplever det ikke sånn. De føler på prestasjonsangst, de sover for lite, er altfor mye på telefonen, er ofte ensomme, og opplever flere psykiske plager enn tenåringer før dem.
Da du var på samme alder, var det nok å holde seg noenlunde flytende på skolen og klare å gjøre det skjebnesvangre valget mellom seilersko og cowboystøvler.
Vi er blitt så gode i «foreldrejobben» at vi er i konstant kontakt med tenåringens storm av hormoner, overivrige belønningssenter og svakt fungerende frontallapp.
LØSNINGEN ER NEPPE å bli 80-tallsforelder og legge avisen over hodet.
For i motsetning til oss, er forbildene til dagens tenåringer ikke Bob Geldof, Mor Teresa eller sitt eget ego. De ser til foreldre, besteforeldre, norsklærere og eldre søsken for inspirasjon. Derfor har de kanskje større behov enn vi hadde for å vite at de har en trygg hjemmebase.
Det viktigste er ikke å skjerme barna fra å falle utenfor eller bli mobbet, men å sørge for at de er trygge nok til å takle det.
Og for å lære seg det, bør de også pushes til å gjøre ting utenfor komfortsonen. Og finne ut av det helt alene. Før de flytter hjemmefra. Mildt ubehagelige ting som å klage på en tilbakemelding, bestille en legetime for klamydia eller klare å skaffe seg en hybel helt på egen hånd, gir dem mot og mestringserfaring til å takle en slik situasjon neste gang.
Det gir dessuten oss foreldre mer til å dyrke midtlivshybrisen. Enten det nå er landeveissykling chilifermentering eller isbading som gir oss et skinn av lykkefølelse.