Meld deg inn i et parti!
POLITIKK: Demokratiet svekkes når færre involverer seg.
DE SISTE TIÅRENE har antallet partimedlemmer i Norge blitt lavere. Mye lavere. På samme måte som bukser med sleng, rockebandet Toto og telefaks, kan det virke som om partimedlemskap har gått av moten i Norge – både blant folk flest og blant partiene selv.
Denne utviklingen er alvorlig, men samtidig heller ikke helt uventet, gitt utviklingstrekk i samfunnet.
DE SISTE TIÅRENE har velgerne blitt mindre lojale. Tidligere var partitilhørighet, i likhet med hårfarge, kolesterol og hår på tærne, i stor grad arvelig betinget.
Arbeiderklassen stemte Arbeiderpartiet. Borgerskapet stemte Høyre. Og folk stemte på – og var partimedlem i – samme parti som foreldrene sine. Dette gjelder i stor grad ikke lenger, og det er bra. For å sitere en berømt trondviggoisme: Norske velgere tenker sjæl.
DET ER IKKE BARE velgerne som har endret seg. For partiene har det også blitt mindre attraktivt å rekruttere partimedlemmer.
Siden Partiloven ble vedtatt i Stortinget i 2005, får partiene nå støtte fra staten basert valgoppslutning. I 2023 fikk norske partier 71 prosent av egne inntekter fra offentlig støtte, og 11 prosent fra medlemskontingent.
FOR NORSKE PARTIER med begrensede ressurser er det altså mer fristende å bruke egne midler på valgkamp heller enn medlemsrekruttering, siden førstnevnte i størst grad gir klingende mynt i partikassen.
Konsekvensen av denne utviklingen er at norske partier i økende grad har vokst ut av grasroten på bakken (partimedlemmene) og inn i staten. Dette er et demokratisk problem, men ikke et som er unikt for Norge.
PÅ SAMME MÅTE som Tromsø IL det siste året har mistet spillere, trenere og annet støtteapparat til Bodø Glimt i stort monn, har politiske partier i Vest-Europa mistet velgere. Mellom 1980 og 2008 har andelen av velgerne som er partimedlem, gått ned fra 15 prosent til 5 prosent.
I Norge har antallet medlemmer mellom 1990 og 2020 – til tross for befolkningsvekst på over én million mennesker – i absolutte tall gått ned fra 400.000 til 163.500.
For å sette tallet i perspektiv: Antallet tapte medlemmer i perioden er cirka like høyt som det samlede befolkningstallet i Stavanger og Sandnes by kombinert.
Slike tall gir assosiasjoner til det berømte sitatet i Atle Antonsens karakter «Statsministeren» fra Ut i vår hage: Vi har et kjempeproblem!
HVA KAN VI gjøre for å motvirke denne trenden? Noen muligheter er kompliserte, slik som å endre systemet for partifinansiering i Partiloven til å gi mer støtte basert på medlemstall, relativ medlemsvekst eller liknende.
En slik løsning har imidlertid uheldige sider, siden den vil konsentrere enda mer støtte til de partiene som allerede har flest medlemmer. En alternativ løsning er både enklere og mer rettferdig. Den lyder som følger: Flere må melde seg inn i et parti på eget initiativ.
Er partimedlemskap farlig, forpliktende eller forbeholdt personer med mastergrad i statsvitenskap? Nei. Å melde seg inn i et politisk parti representerer en uforpliktende støtteerklæring til partiet man enten liker best eller misliker minst. Enkelt og greit. Litt som å stemme ved et valg, bare utenfor valgsesongen.
I MOTSETNING TIL oppkjøring til førerkort eller å spille tuba, krever ikke partimedlemskap stort av forkunnskaper. Man melder seg inn både med hjernen og hjertet, men mest med hjertet.
Å være partimedlem betyr også at man gir seg selv makt over partiet man er del av. Denne makten kan man bruke til å forme politikken til partiet man er medlem av, for eksempel gjennom å delta på møter og andre partifora hvor partiets politikk utformes.
Man kan bli hørt, og gjennom dette forandre partiet – og som en forlengelse av dette: verden. Denne delen er imidlertid helt valgfri. De aller fleste medlemmer er ikke engasjerte medlemmer, bare medlemmer. Det norske demokratiet trenger begge deler.
Er partimedlemskap farlig, forpliktende eller forbeholdt personer med mastergrad i statsvitenskap? Nei.
FRANK AAREBROT HAR et berømt sitat som utbasuneres av Gud og hvermann hver gang det er valg i Norge. Sitatet formidler både et spark bak til sofavelgerne og en subtil trussel om dårlige politiske utfall når man overlater politikken til andre velgere enn seg selv.
En lett omskrivning av sitatet brukes herved til å avslutte dette leserinnlegget: Å ikke være partimedlem er et halvt partimedlemskap til det partiet du liker minst!
Innsenderen er medlem av partiet MDG.