Med saktetoget gjennom Spania
Kan 13 timer på et tog være en attraksjon i seg selv? Vi hoppet på Spanias lengste sammenhengende togrute, hele veien fra Barcelona til Atlanterhavskysten.
Et mildt rykk i vognen markerer starten på en 13 timer lang reise vestover. Legendariske «Torre del Orro» legger ut fra plattformen på Barcelona-Sants.
Rutens endelige mål er Cádiz, den 3000 år gamle byen på Atlanterhavskysten.
– Spanske hurtigtog når topphastigheter på mer enn 300 kilometer i timen, og de går stadig raskere. Snart vil du kunne ta deg fra Barcelona til Madrid på knappe to timer. Linjer som Torre del
Orro lar deg oppleve landskapet på en annen måte, sier Joan Valls Fantova (35).
Han er alt en kan assosiere med en klassisk togkonduktør: Rak i ryggen, vennlige øyne og med linjalpress i uniformen. Torre del Orro, oversatt til «tårn av gull», henter navnet sitt fra et historisk landemerke i Sevilla, og er den lengste direkteruten i landet.
– Underveis kan du oppleve en fantastisk variasjon av geografi, historie, skikker, språk, gastronomi, arkitektur eller kultur. Det er som hele Spania på en togtur, sier Fantova.
Mange kilometer for pengene
Det er selvsagt mulig å reise raskere. Spania har tross alt det nest lengste nettverket av hurtigtoglinjer i verden, kun slått av Kina.
I fjor var det 30 år siden den første hurtigtog-linjen åpnet mellom Madrid og Andalucía, og reisen mellom landets mest befolkede steder er etter hvert blitt rask, effektivt og relativt rimelig.
Som et resultat har de gammeldagse langdistanserutene blitt nedlagt, én etter én. Torre del Orro, med over 50 års tjeneste, er en av få som fremdeles går.
– Torre del Orro er ikke et tog som er ment for å bli tatt ende til ende. Men jeg er blitt overrasket over å se hvor mange turister som følger med hele veien. De fleste tar toget i etapper og hopper av på stasjoner som Valencia, Cordoba eller Sevilla. Men for noen er det å tilbringe 13 timer på et tog nettopp opplevelsen de er ute etter, sier Fantova.
Fjellkjeden Serra del Montsià ruller forbi på høyre side. Mot sør glitrer Middelhavet i formiddagssolen. Etter hvert passeres det fredelige Ebro-deltaet, et paradis for fuglekikkere, før toget ruller videre mot appelsin- og paellahovedstaden Valencia.
Drøyt 60 euro for 13 timer på første klasse: Torre del Orro tar kanskje dobbelt så lang tid som hurtigtoget, men gir deg langt flere kilometer for pengene.
Holder landet sammen
Toget har nå tatt oss vekk fra kysten og skjærer vestover gjennom landet, med en gjennomsnittsfart på drøyt 150 kilometer i timen. Dette er La Mancha, Don Quixotes hjemtrakter. Et tørt,
fruktbart platå som strekker seg fra fjellene i Toledo til de vestlige utløpene av Cuenca-åsene.
ens Torre del Orro stanser for å fylle vann strekker jeg på beina rundt stasjonsområdet i Alcázar de San Juan, en liten landsby i et av Spanias mest produktive vinområder.
– Byer som dette oppsto gjerne der to eller flere toglinjer møtte hverandre. Noen er i dag levende samfunn i midten av ingen steder. Andre har ikke overlevd den store urbaniseringen som har funnet sted i Spania de siste hundre årene, sier Fantova.
Regioner som La Mancha er bare en liten flik av det store og sparsommelig befolkede innlandet, en side av Spania som sjelden markedsføres.
Fraflytting skal være en av de mest omdiskuterte (og tilsynelatende uløselige) utfordringene i spansk politikk, men det er ikke før du ser fenomenet ansikt til ansikt at du forstår hvorfor.
Med unntak av Madrid i kjernen og Zaragoza i nordøst, befinner størsteparten av befolkningen seg i byer langs Middel- og Atlanterhavskysten. Som et resultat bor hele 90 prosent av den spanske befolkningen, mer enn 42 millioner mennesker, på bare 30 prosent av landets totale areal.
Resten er som landskapet vi nå ruller gjennom: støvete landsbyer med lukkede skodder, mennesketomme gårdstun og halvferdige boligprosjekter som traff veggen under finanskrisen på slutten av 2000-tallet.
– Spania opplevde en enorm utvandring fra landsbygda på 1900-tallet, men det er fremdeles viktig at det bor mennesker her. Mange av innbyggerne i avsidesliggende regioner er avhengige av toget for å ha tilknytning til omverdenen, sier Fantova.
Tid til å drømme
I regioner som La Mancha er det fristende å gripe etter Ipaden, men med de rette øynene ser man en skjønnhet også i dette landskapet. Dagdrømming uten distraksjoner er tross alt en sjelden luksus, men på Torre del Orro har man ofte ikke annet valg.
Wi-fi signalet er akkurat like upålitelig som forventet på et tog, og store deler av strekningen har lav til lite mobildekning.
– Den lave farten og de store avstandene gjør faktisk noe med atmosfæren på toget. Jeg ser ofte fremmede snakke med hverandre i timevis, sier Fantova.
Etter hvert når vi Despeñaperros, den naturlige inngangsporten til Andalucia, trukket frem som turens pittoreske høydepunkt.
De 500 meter høye klippene er formet gjennom millioner av år av elven med samme navn, og flater etter hvert ut i eviggrønne enger og endeløse olivenlunder. Med ett er La Manchas tørre og paddeflate landskap et fjernt minne.
Sakte, men sikkert omsluttes toget i mørke og i det vi ruller inn mot Sevilla og endestasjonen Cádiz ses et slør av stjerner på himmelen.
Den salte lukten av Atlanterhavet siver gjennom vinduet. Kropmen pen er støl, men sinnet er avslappet. Det er godt å være fremme.
Jeg er bare én av en håndfull passasjerer som har tatt toget hele veien til endestasjonen.
– Du er snart fremme. Tiden går fort på saktetoget, sa Fantova.