– Hadde det ikke vært for kjærestelinken, hadde jeg aldri i verden bodd her
Mange har vært i et rom der Kenneth Kapstad (44) har dundret løs.
PÅ EN KONSERT med Motorpsycho eller innegubben Stein Torleif Bjella, kanskje med heavy metal-bandet Spidergawd, i en eller annen jazzkonstellasjon.
Kenneth Kapstad bak trommene.
– Og man glemmer jo det innimellom. At han bor i Arna, liksom. Han er jo en legende, sier musikeren Aksel Røed.
Kenneth Kapstad har bodd her i halvannet år nå. Seige, grå skyer presser seg nedover fjellet fra vinduet i trommerommet hans i Arna. Her inne er han omgitt av Iron Maiden-plater, trommer, cymbaler og to Spellemannpriser på hyllen.
Det er ikke Kapstad som har vunnet de.
har fått Arnatveit som postadresse er enkel. Han bor her sammen med samboeren, artisten Monica Heldal, og deres to barn.
Heldal vant de to Spellemannprisene som står på hyllen. For debutalbumet «Boy from the North» i 2013.
– Hadde det ikke vært for den kjærestelinken, hadde jeg aldri i verden bodd her, nei. Men jeg er veldig glad for at jeg har kommet hit. Jeg har blitt veldig glad i plassen.
– Og det er stor forskjell for fire mennesker å bo på 230 kvadratmeter her kontra 56 i Oslo, legger han til.
GRUNNEN TIL AT 44-ÅRINGEN
– Hvordan er det å kombinere livet som turnerende musiker med å bo her?
– Det er faktisk kjappere å komme seg til flyplassen herfra enn der vi bodde i Oslo. Jeg er jo involvert i mange prosjekter, og det eneste som lider litt av at jeg flyttet til Arna er vel Stein Torleif Bjella. – Å, ja. Hvordan da?
– Det bandet har base i Oslo. Stein Torleif kjøpte jo en leilighet i samme bygård som oss nesten samtidig som vi flyttet ut. Så det ble litt mer logistikk med det prosjektet, men sånn er livet.
Han har spilt på fire studioalbum og spilt fast i bandet til Bjella i drøyt åtte år.
KAPSTAD KOMMER IKKE fra Trondheim, men fra et knøttlite tettsted som, ifølge han selv, kan minne litt om Arna.
Det heter Løkken verk og ligger i Orkland kommune i Trøndelag. Musikkinteressen startet da han fikk lov til å plukke litt i farens platehylle.
– Hva hørte du på?
– Black Sabbath, Deep Purple, Uriah Heep. Sånne ting. Det som resonnerte mest hos meg var hardrocken.
Da han var ni år lurte moren hans på om han ville begynne i musikkorpset i bygden. Meldal skolekorps.
«Ja, men da skal jeg enten spille trommer eller elgitar», svarte unge Kenneth.
– Og det var kjærlighet ved første blikk med trommene. Så ballet det på seg.
Han begynte på musikklinjen på Orkdal videregående skole.
– Og det var på musikklinjen jeg for første gang forsto at det gikk an å spille andre ting enn hardrock.
Det var en kar, noen år eldre enn Kapstad, som introduserte han for jazzen. – JEG SKJØNTE INGENTING i starten. Men så dykket jeg ned i det og ble veldig nysgjerrig.
Kapstad fikk jazzmusikeren Sverre Gjørvad som trommelærer og ble foret med jazz. Gjørvad tok han med konserter i Trondheim og ga han plater. Keith Jarrett Trioalbumet «Still live», et konsertopptak fra München sommeren 1986, satte seg rett i systemet. Nå står platen på en slags hedersplass hjemme i trommerommet i Arna.
– Den hører jeg fortsatt på den dag i dag.
Etter en tur innom folkehøyskole gikk turen videre til den kjente jazzlinjen på NTNU i Trondheim. Allerede da begynte han å turnere for alvor – i flere sjangre. Siden har han levd av å spille trommer.
– På godt og vondt, ja. Bortsett fra et lite vikariat på kulturskolen helt i starten. Ellers har jeg bare spilt.
DAGEN ETTER at vi har møtt Kapstad i Arna pakker han trommer i SUV-en og kjører mot Voss. Han skal spille to konserter på Vossa Jazz samme kveld. Med Aksel Røed og hans bestillingsverk «Død sjø», så med en trio som heter Resjemheia.
Først skal det øves. På Voss Folkehøgskule samme ettermiddag. I en grå singlet i kjelleren på skolen.
– Det er ikke noe problem å hoppe inn og ut av to konserter og to sjangre på en kveld. Det som er utfordrende for meg er logistikken. For jeg bruker ikke det samme oppsettet. Før jeg fikk unger var det enda mer ekstremt.
HAN SKISSERER OPP et eksempel. En sommer hadde han tre langhelger på rad, torsdag til søndag, med forskjellige prosjekter hver kveld i forskjellige sjangre – i forskjellige land.
– Det kunne være som vikar
med Mathias Eick på en jazzfestival på torsdagen, en black metalkonsert dagen etter, så Motorpsycho og så vikar med Oslo Ess hjemme i Norge siste dagen.
– Det høres ut som to ganske forskjellige øvelser å spille med Stein Torleif Bjella og spille black metal. Si litt om ditt uttrykk.
– JEG FORSØKER å ta med meg mitt uttrykk inn i alt jeg gjør. Et veldig trent øre kan kanskje høre at det er samme trommeslager – jeg vet ikke. Det er en av de tingene som jeg liker godt selv; de musikerne man kjenner igjen
med en gang. De med identitet.
Klokken slår 21.00. Nattklubben Pengaton på Park Hotel. Kapstad kommer inn og setter seg på trommekrakken.
Og hamrer løs.
Black Sabbath, Deep Purple, Uriah Heep. Sånne ting. Det som resonnerte mest hos meg var hardrocken. Kenneth Kapstad