Balansekunst på høyt nivå
På sirkus har en gjerne hjertet i halsen, og det er et godt sted å ha hjertet.
HVEM SKULLE trodd at nyhetsanker i NRK, Atle Bjurstrøm, også er sirkusregissør? Ikke jeg, men så har vi alle våre ukjente sider. Vel, han hadde altså regien påCirkus Agoras norgespremiere på deres siste forestilling, somgikk av stabelen for en fullstappet sal på Mindemyren fredag kveld.
Og det gjorde Bjurstrømgodt, etter det jeg kan bedømme. Det er ikke så enkelt å si hva en sirkusforestillingsregi er; i hvilken grad man kan gripe inn. For eksempel: Kan han si til balansekunstnerne: «Stå litt mer på den ene hånden der? Hold den posituren litt lenger?»
Nei, det kan jeg ikke tenke meg. Men narrativene som vokser frem i sekvensene i rulleskøytenummeret, i luftakrobatikkenog dels i klovnenumrene, taler om en regihånd, i alle fall fungerer grepene.
HER TALES omløsrivelse og nærhet, om inkludering og utfordring, omforføring og avvisning. Det er ikke bare teknikk, men en fortelling.
Det somermed sirkus: Det virker på (enkelte av) oss. Når det er godt utført. Det betyr ikke at alle må gjennomføre numrene sine uten feilsteg; det hører til sjangeren at når artistene presser seg lengre enn det virker fysisk mulig, er det lov å ikke fikse alt. Men da får de gjerne et nytt forsøk (og hos Cirkus Agora virker det ikke somom feil er lagt inn somspenningsmoment, uten at jeg kan banne på det).
Uansett kan ikke en anmelder trekke nevneverdig for at noen mistet takten i en ellers forbløffende bra utførelse. Det skaper en brist i illusjonen om at alt er mulig, kanmansi, samtidig viser jo «utilstrekkeligheten» hvor vanskelig det er, og at det ikke kan utføres hver eneste gang uten en glipp. Det hører til risikoen, for utøvere og publikum. Sirkus er en høyst organisk kunstform.
Når jeg sier «virker på oss», mener jeg at jeg selv sitter med notisblokken foran ansiktet, langt over nesen, for å «slippe» å se det somtil enhver tid utspiller seg. Jeg vil se det, og jeg vil ikke se det. Skal hun kaste seg ned fra det tauet og liksombare rett ned, og spinne rundt i svevet? Skal han stå på den ene armen, oppå en masse vinglete klosser over, og så strekke kroppen sin ut?
JEG ER like oppglødd og skrekkslagen over klovnen i bowlerhatt og litt for korte bukser, somover rulleskøytemesterne på en knøttliten plattform. Og selv om det var noen opplagte hester og hunder i manesjen, somgikk på linje og alt det der, er det faktisk mer imponerende å se hvamennesker kan få kroppen sin til å gjøre.
Veloppdragne dyr lyder ordre, mennesker bruker seg selv. I hesteland var kanskje det beste at den ene hesten nektet å gjøre somden ble fortalt; den hadde annet fore.
Så har jeg anmeldt hesters prestasjoner også.
SIRKUS ER ikke alltid gøy. Sirkus kan av og til føles glatt. Og glatt er en del av sirkusets estetikk, det skal være paljetter og store fakter og gull og glitter. Men i bunnen er det jo beinhardt arbeid, og det er det Cirkus Agora stiller til skue.
Risikoen er like høy somtakhøyden under teltet, og vi får være en del av nettopp risikoen. CirkusAgora feirer 35 år i år, Jan Ketil Smørdal startet sirkuset i 1989, da spente han opp et tau mellomutedoen og epletreet på familiegården i Nordfjordeid, somdet heter på nettsiden.
DET GODEmedlinjen fra epletreet til dagens tettpakkede sirkustelt, er ikke bare at Cirkus Agora har overlevd, og har gjort det bra, men at det er basert på faktisk sirkuskunnskap fra grunnleggeren. Han bidro selvmedet imponerendenummersominnebar å sparke kopper og skåler oppi hverandre opp på et bemerkelsesverdig stabilt hode. Det er hjertet i hjertet.