Masete om mannsrollen
Overlesset med insisterende sentimentalitet.
DEN NATIONALE SCENE
kunne ikke truffet debatten i samtiden bedremedforestillingen «Menn somingen treng».
Menn somskoletapere, menn som ikke får ligge, menn som dreper kjæresten sin, menn som ikke klarer å snakkeomfølelsene sine ogmenn på siden av samfunnet har vært tema for ordskiftet.
«Menn som ingen treng» fra 2016 skrev forfatter Frode Grytten om ulike menn som av helt forskjellige grunner falt ut av samfunnet. Selvomtittelen er den samme er dette altså enny teatertekst, men tematikk er gjenkjennelig fra novellesamlingen; mannen i krise.
Scenerommet er nakent og scenografien sparsommelig. Noen stoler, et bord med litt vann. Etter hvert åpenbarer en visuell karamell seg i formav et glassbur med musikerne inni somskyves rundt.
Sceneteksten spenner fra et møtemed en polsk arbeidsinnforferdelig
Av: Frode Grytten.
Regi: Lasse Kolsrud.
Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen.
Med: Terje Ranes, Jon Ketil Johnsen, Kristoffer Sagmo Aalberg, Hugo Mikal Skår, Jonatan Filip, Jonas Fuglevik Urstad og Teo Tomczuk.
Strykekvartett: Mara Haugen, Jang Soohyun April, Oddhild Louise Nyberg og Carmen Boveda.
Livemiks/sampling: Eirik Sundaran Blåsternes.
Hvor: Den Nationale Scene
Når: 6. april–20. april vandrer somopplever rasisme, enmulig skoleskyter, en veteran som sliter med senskader, en somhar vokst oppmed en voldelig far, en skeivmed en vanskelig oppvekst til en somføler seg så alene etter at konen døde. Ikke et enormt oppsiktsvekkende typegallerimed andre ord når mannsrollen er under lupen. Felles for de alle er at de sliter fordimaskulinitetsnormen er for streng.
blitt løst somsyv ulikemonologer der de syv skuespillerne Terje Ranes, JonKetil Johnsen, Kristoffer Sagmo Aalberg, Hugo Mikal Skår, Jonatan Filip, Jonas Fuglevik Urstad og Teo Tomczuk snakker fortrolig og betroende til publikum. De veksler mellom det aggressive, detmedtatte, det sinte og det triste (med andre ord så er alle monologene i cirka samme lune med noen variasjoner). Funker dette? Tja, bare delvis.
Det fører til at forestillingens formblir ganske ensformig siden alt fortelles, ingenting vises. De ulike monologene har ingenting annetmed hverandre å gjøre enn at alle syv er på scenen samtidig og vekslermellom å lytte til hverandre og fortelle.
det luftige og mer uuttalte, teksten får ingen motstand av teaterets verktøy, men budskapet hamres ofte inn. For å være helt sikre på at publikumhar fåttmed seg det sterke budskapet skuespillerne nettopp har levert, underbygges dette gjerne av fire sentimentale fioliner etterpå eller underveis.
Denne teksten hadde kledd sceniske virkemidler somlot det dramatiske i selve tekstenfå større plass, nå blir kaken overdynket av det melodramatiske og insisterende følsomme. Et eksempel er der de syvmennene fysisk dirrer og har små tics av ubehag i et fysisk musikalsk nummer, for å virkelig understreke at de slitermentalt. Men det har vi for lengst skjønt. Ofte burde definitivt regissør Lasse Kolsrud hatt en fot på bremsen og tonet ned forestillingens overspente stemning.
så er det også mye fint her. De nevnte høytidelige strykerne står ofte i kledelig kontrast til Eirik Sundaran Blåsternes tilgjengelige og følsomme beats. Detmusikalske er jevnt over veldig godt og skuespillerne har noen flotte sangnummer. De covrer både Bruce
Springsteen, TomWaits og Prince blant annet.
De syv skuespillerne gjør også en hederlig jobb og unggutten TeoTomczuk bemerker segmed både sjarm og talent. Jon Ketil Johnsen gjør også et følsomt portrett av en svært følsom enkemann.
«Menn somingen treng» hadde hatt godt avmer variasjon og dynamikk i selve formspråket. Selv om den absolutt er underholdende, og for ikke å si harmye på hjertet, oppleves den også for repetitiv og for følelsesmessig bastant.
“Forestillingens form blir ganske ensformig.