Dronningen var fristet til å flytte til Bergen
– Jeg har vandret litt rundt her, sier hun.
– Sånn, ja. Nå blir det sving, sier milliardæren Christian Ringnes og gliser over silkeskjerfet i halsen.
Han traver gjennom et gammelt galleri i Bergen hvor man ut av vinduet både kan se Ulriken og Rema 1000 på Fjøsanger.
Ringnes har skaffet seg en egen rull med små røde klistremerker som han klistrer opp ved siden av kunstverk som han har kjøpt. Rundt oss henger kunstverk, laget med forskjellige metoder, av Fana kirke, Lysekloster, av Gamlehaugen. Natur. Skog og trær. Borte i hjørnet står det fargerik sopp, på veggen henger det noen fat.
De røde klistremerkene
Ringnes og en liten eksklusiv gruppe mennesker med stettglass har blitt invitert til lukket visning av dronning Sonjas utstilling «Vandringer». Bodil Friele er her, Kode-direktør Petter Snare også, kulturbyråd Reidar Digranes er, med veldig god margin, yngst i lokalet. Han har med seg sin bestefar, forresten.
Prisene på verkene varierer fra 4800 kroner for et lite fat til 160.000 kroner for en keramisk krukke. Midt i der: keramisk sopp til rundt 50.000 kroner. Det stopper ikke Ringnes. Han fortsetter å lirke frem røde klistremerker.
Dronningen har opp gjennom livet hatt mange berøringspunkt med den bergenske kunstscenen.
Så mange at hun hadde lyst å flytte her en gang i tiden.
Et bilde på Gamlehaugen
I samtaleboken til Alf van der Hagen som heter «Sonja » og kom ut i 2021, fortalte dronningen at hun fikk veldig god kontakt med en veileder da hun studerte kunsthistorie i Oslo på 70tallet. Det var en professor som het Per Jonas Nordhagen. Han er 94 år i dag.
« ... han flyttet fra Oslo og ble professor i kunsthistorie i Bergen, og jeg angrer nesten på at jeg ikke reiste etter og fortsatte med kunsthistoriestudier der borte. Det hadde vært morsomt å bli bedre kjent med både ham og Bergen. Men det lot seg naturligvis ikke gjøre.»
Etter at dronningen har hilst, smilt og snakket om kunst med samarbeidspartnere og pengesterk bergensfiff inne på den luk
kede visningen, tar hun en lynrask prat med BT utenfor.
Hun kan se rett bort på Gamlehaugen – kongens residens i Bergen. På hennes aller første besøk der hang det et bilde av den kjente landskapsmaleren IC Dahl fra Bergen der inne. «Bjerk i storm» heter det. Et kjent bilde som i dag er i Kodes eie.
Bergen Billedgalleri hadde lånt det ut til Gamlehaugen den gang og Sonjas svigerfar, kong Olav, skal visstnok ha blitt litt snurt da de ville ha det tilbake igjen i samlingen sin.
Han likte «Bjerk i storm» godt, han også.
– Det husker jeg. Min bror kopierte det, faktisk. Det minnet meg om han.
Broren til dronningen, Haakon, spilte i jazzorkester, men var også veldig glad i å tegne. Under andre verdenskrig var han var politisoldat i Sverige og sendte brev til sin søster med tegninger i. Blant annet tegnet han «Bjerk i storm».
– Dronningen har noen verk her inne på utstillingen i dag som heter «Bjerk». Er det en link?
– Ja, det er nok kanskje det. Skog og trær er det i hvert fall begge steder.
Vandreren
Første gang dronningen stilte ut på Galleri Langegården var i 2012. Så hadde hun en separatutstilling på Permanenten i 2017. I forkant av utstillingen var det ikke alle som var like imponerte over at Kode hadde valgt dronningen som utstiller på det gjenåpnede museet.
– Og jeg har vært her på galleriet før det også. Når man bor så nær, er det lett å stoppe på veien hjem.
– På veien hjem? Har dronningen drevet å vandret rundt her – som tittelen på utstillingen tilsier – når dronningen har vært på Gamlehaugen?
– Jada, jeg har vandret litt her. Frem og tilbake.
I januar ble det kjent at ingen fra kongefamilien kommer til festspillåpningen i år. Det hører til sjeldenhetene.
– Dessverre. Det er jeg veldig lei for, men slik er det – det er andre ting som skjer samtidig.
Statsminister Jonas Gahr Støre derimot, han kommer.
– Hvor mye rekker dronningen egentlig å gå på utstillinger selv?
– Jeg gjør så godt jeg kan og får det til innimellom. Når jeg er et sted legger jeg alltid inn et lite besøk på et galleri eller et museum – om jeg kan.
– Ett siste
Bilen til dronningen kjøres frem. Paraplyen gjøres klar. En kommunikasjonsperson fra Slottet skyter inn: «Ett siste spørsmål før dronningen må videre.» Da kommer det obligatoriske. – Går det fint med kongen? – Ja, heldigvis. Det går veldig fint med kongen. Det går sakte, men fremover.
Inne i lokalet har enda flere bilder fått røde klistremerker på seg. Ikke se bort fra at de er fra Ringnes’ klistremerkerull.
“Når jeg er et sted legger jeg alltid inn et lite besøk på et galleri eller et museum – om jeg kan. Dronning Sonja
Hva: Konsert Hvor: Forum Scene Når: Fredag kveld
HVAEREGENTLIGAUTENTISITET?
Begrepet har vært fundamentalt i menneskets forståelse både av seg selv og kunsten man produserer i lang tid. Spørsmålet om autentisitet er gjerne et spørsmålmeromhva man gjør, snarere enn noe somer iboende; det å være autentisk er ågjøre noe på en autentiskmåte, ikke å være autentisk, for å si det både enkelt og komplisert.
Hva har dettemedManchester Uniteds legendariske maestro Eric Cantona å gjøre? Faktumet er at jeg sjelden har reflektert mer inngående, ja nærmest manisk, over hva autentisitet er enn hva jeg gjorde denne fredagskvelden på ForumScene.
vidt å tenke på hvordan blindt anglofile fotballsupportere harmer til fellesmed tenåringer som cosplayer og drømmer om å flytte til Japan enn norske fotballsupportere, før Cantona endelig trer inn på scenen og stiller seg oppmed hendene spredt ut, somom han var Kristus selv, hengendepå korset. Dette blir noe arrogant, cosplayende ræl, tenker jeg. Det skulle vise seg at jeg tok fullstendig feil.
Arrogansen man kjenner fra spillerkarrieren, finnes det ikke spor av i Eric Cantonas tilnærming tilmusikken. Han tilnærmer seg ukjent territoriummed ektefølt ydmykhet. Han har skaf
JEG REKKER SÅ
Han forsøker til det nærmest pinlige å etterlikne den eldre Leonard Cohen, inkludert Fedorahatt. Somren lytteropplevelse er det ekstremt trettende å lytte til i lengden. Likevel oppleves det hele bemerkelsesverdig ektefølt, somom Cantona har oppdaget alle store kunstneres dypeste hemmelighet; den virkelig autentiske inderligheten somligger i imitasjonen, dette glimtet av det særegne sombare en feilbarlig kopi kan gi.
Det er nemlig i dette, følelsen av enmann somkaster seg inn i noe fremmed med respekt og ydmykhet, somforstår at imitasjonen er fundamentet for enhver autentisitet, at mye av gleden med denne konsertopplevelsen ligger. Cantona veksler mellom det ufrivillig komiske og det ektefølte, nærmest vakre. Uansett hvor på skalaen han lander fra låt til låt, holdes han flytende av et svært kompetent band, et velvillig publikumog egen myteomspunne aura.
JA, VOKALEN ER BEGREDELIG.
understrekernærmest absurditeten i å skullemåle kunstopplevelser i et gitt antall hjerter. Cantonas konsert minnermeg likemye omet liveopptak av Tom Waits som denminnermegomden gangen jeg så to fulle menn i søttiårene