Barn vokser opp med foreldre som unnskylder alt de gjør
Ideen om at vi selv er det viktigste i livene våre, har vippet over til det ekstreme.
EN TORSDAG KVELD i januar var jeg på en bar sammen med en venninne. To unge kvinner, jeg tipper i starten av 20-årene, sto et stykke unna oss. De så ut til å ha en litt emosjonell samtale, sikkert etter noen drinker.
En av dem begynte å gråte, og de klemte hverandre lenge. Plutselig begynte de å svaie og falt til slutt mot bordet vårt, som veltet. Alle drinkene falt oppå meg; det var isbiter, glasskår og fullt kaos.
De to jentene reiste seg opp igjen, så på meg – og fortsatte uberørt praten sin. Jeg prøvde å få av meg glassbitene mens bartenderen tørket gulvet. Da jeg gikk forbi dem for å tørke av meg på toalettet, sa jeg høflig: «Hei, dere, det var vel et lite uhell, kanskje dere kunne hjulpet oss litt?»
Svaret jeg fikk var: «Slapp av, OK?» Jeg sto der, klissvåt, perpleks. En av vennene deres kom etter hvert bort og spurte meg hva som hadde hendt. Han forklarte at venninnen hadde det litt tøft for tiden, og at det var viktig å ikke utsette henne for så mye negativ energi.
AT UNGE MENNESKER prøver å unngå negative følelser og «negativ energi», er noe jeg opplever ofte som lærer på ungdomsskolen. Elevene jeg underviser, er 12–16 år gamle, og selv om det kan være en krevende alder, har jeg alltid likt jobben min kjempegodt. Det er en så spennende fase i livene deres hvor de begynner å bli mer og mer selvstendige, mens de fortsatt er formbare og åpne for nye ideer og tanker.
Men for hvert kull jeg får, ser jeg også at elevene er mindre og mindre vant til å ta hensyn til andre, si unnskyld når man har gjort noe dumt, og legge seg flat i visse situasjoner.
ELEVENE VOKSER OPP med foreldre som unnskylder absolutt alt de gjør. Når jeg sender en melding til foresatte om en hendelse på skolen, får jeg ofte lange forklaringer og unnskyldninger tilbake. Foreldrene tar det nærmest som kritikk, mens jeg synes det er viktig at vi samarbeider om oppdragelsen og står sammen når det skjer ting.
Jeg trenger ingen forklaring. Den eneste forklaringen er at de er barn, og at barn gjør dumme ting fordi de ikke vet bedre. Vår jobb, både som skole og som foresatte, er å vise dem hvor grensene går, slik at de kan lære hvordan man forholder seg til andre i ulike situasjoner.
Men hvis foresatte alltid har en unnmå
skyldning, og barna ikke lærer å legge seg flat når de har gjort noe dumt, så havner vi i situasjoner der ingen tar ansvar for det som skjer lenger. Og det tror jeg er farlig. Fordi vi lever i et fellesskap med regler, normer og plikter. Ja, også med rettigheter. Men disse rettighetene kan ikke stå alene. De kommer med ansvar, plikter og hensyn til alle rundt oss.
Samfunnet fungerer ikke hvis alle påstår at deres egen frihet er det viktigste. Min frihet kan ikke gå utover en annens. Og dette må barna lære.
JEG HAR TIDLIGERE skrevet om plikter og ansvar, og om foreldre som syr puter under armene til ungene sine. Jeg er redd for at vi oppdrar en generasjon som ikke kan se utover sin egen horisont. Min generasjon, millenial-generasjonen født mellom 1981 og 1996, er kanskje de som for første gang rettet fokuset mot mental helse.
Det var viktig og bra, fordi de som kom før oss, altså boomer-generasjonen, ikke hadde lært å sette egne grenser. Mange av dem jobber til de får burn-out, eller hjerteinfarkt, eller andre alvorlige sykdommer. Men i løpet av en generasjon har det vippet til det andre ekstreme.
Sosiale medier forteller oss at vi må lytte til oss selv, at det er viktig å sette egne grenser, og at vi selv er det viktigste i livene våre. Men det betyr ikke at vi ikke også ta hensyn til andre, eller at vi alltid kan gjøre som vi vil. Vi må rett og slett finne en balanse mellom å ta hensyn til egne grenser, og til dem rundt oss. Så hvordan lærer vi barna å ta dette hensynet? At det ikke alltid handler om dem? Og at det er viktig å ta ansvar for det man gjør?
MIN BØNN TIL FORESATTE, igjen, er: La barna oppleve ubehag. Ikke ta fra dem denne viktige læringen ved å finne en unnskyldning eller forklaring for alt de gjør. La dem selv finne ut av det. Og ja, det kan gjøre vondt. Puberteten er en fase i livet hvor mye oppleves som vondt, vanskelig og ubehagelig. Men de lærer så mye av å stå i det og komme seg gjennom det på egen hånd. Barn lærer ved å prøve, ved å feile og ved å rette opp i det og prøve igjen.
Hvis skolene og foresatte klarer å samarbeide om dette, uten at det oppleves som kritikk, så tror jeg vi kan komme langt. Fordi vi alle vil det beste for barna. Og fordi vi har en sjanse til å forme den nye generasjonen og det samfunnet som vi alle lever i.