Flatt og forutsigbart om Amy Winehouse
DELSE: Det beste med filmen, er at den får meg til å høre på Winehouse igjen.
TO FORSTYRRENDE faktorer løper gjennomen film jeg hadde gledet meg til. Den ene er Marisa Abelas fremføring av låtene til Winehouse. Hovedrolleinnehaveren er slett ingen dårlig sanger; sånn sett er det oppsiktsvekkende at hun visstnok oppdaget at hun kunne synge da filminnspillingen var i gang.
MEN SAMMENLIKNET med Winehouse, er stemmen helt ordinær. Denmangler det rå, dypemørket og den kraftfulle, uttrykksfulle klangen somkjennetegner Winehouse. Dermed rasper heller ikke fremføringene i emosjonene. Ikke et øyeblikk. Tvert imot. Jeg blir fornærmet påWinehouses vegne. Sin unge alder til tross, var hun ikke bare et naturtalent. Hun var en erfaren og ekstremt begavet artist, sprunget ut av en lang tradisjon, familiært og musikkhistorisk. Der Winehouse visste hvilke tradisjoner hun sto i, og utviklet sin egen stil deretter, driverAbelamed etterplapring og pastisj.
DEN ANDRE ER forutsigbarheten. I utgangspunktet er det urettferdig å kalle en filmomen historie vi kjenner og vet utgangen på, for forutsigbar. Men for meg handler forutsigbarheten om formen og filmspråket Taylor-Johnson velger, og hvamanusforfatterMatt Greenhalgh vektlegger i historien.
To forhold står sentralt. Det ene erWinehouse sitt forhold til bestemoren Cynthia, en smått legendarisk jazz, blues og R&Baldri sangerinne, spilt av Lesley Manville. Det andre er hennes turbulente forhold til Blake FielderCivil (Jack O'Connell).
HVEMWINEHOUSEVAR utenfor disse relasjonene, somsin helt egen, på godt og vondt, får vi liten eller ingen formening om. Hva drev henne, musikalsk og personlig? Hva formet psyken hennes? Hvorfor ble hun trukket mot en eksessiv type som Blake? Og hvorfor underslår filmen at det var han somfikk henne over fra alkohol og jointer, til tyngre stoffer?
Kjennerman ikkeWinehouse sinmusikalske biografi, blirman heller ikke klokere av filmen. I det ene øyeblikket er hun en relativt ukjent sanger på legendariske The Dublin Castle, før hun brått har debutertmed et album plateselskapet ikke vil slippe i USA. I det neste er hun omgitt av paparazzier og står på digre scener. Og nei, jeg trenger ikke noen tradisjonell tidslinjeher. Men jeg etterlyser at filmen gir meg en større forståelse og bakgrunn for hennes enorme appell og popularitet.
«Back to Black» hviler på pubde likums kjennskap tilWinehouse og flyter flatt på det, uten å gå i dybden på noe. Konfliktstoffet fraAsif Kapadias oscarvinnende dokumentar «Amy» (2015) er vasket bort. Her er paparazziene de eneste skurkene. Det er virkelig lavthengende frukt å henge drittsekk-medaljen rundt halsenpå.
BIOGRAFISKE FILMER er en vanskelig sjanger i seg selv. Det skyldes dels at det har vært så mange av dem, dels at de ofte følger etter hvert forslitte maler og troper. Menmengden vellykkede i sjangeren er likevel så stor, at det burvære mulig å finne inspirasjon og nye innganger, være seg fra så ulike filmer somJames Mangols oscarvinnende «Walk the Line» (2005, om Johnny Cash), Todd Haynes «I’mnot there» (2007, om Bob Dylan) eller Pablo Larraíns «Spencer» (2021, om prinsesse Diana).
Enda vanskeligere er biografiene somhandler om vanskelige liv. Taylor-Johnsen styrer unna de forslitte malene, og Marisa Abelas innsats somskuespiller er hederlig nok. Men kombinasjonen av impresjonistisk stil og tradisjonelt formspråk blir filmatisk
spennende eller interessant. Portrettet av Winehouse oppleves verken fyllestgjørende, gripende eller sant, bare overflatisk og opphengt i ikonisk utseende og stil, og tragisk skjebne.