Jeg følte meg truffet og anklaget
Hva med å hjelpe ensomme uten å fortelle at de har seg selv å takke?
JEG BLIR IKKE så ofte sint, og kanskje jeg egentlig i dag bare ble veldig, veldig skuffet av å bli minnet på at noen i fullt alvor skriver sånt vås som Veronika Ask Stuksrud gjør i BT 6. april.
Jeg følte meg truffet. Anklaget. Som en som selv kjenner på ensomhet iblant, og noen ganger ofte, er det provoserende å bli møtt med enkle løsninger på komplekse problemer. Er du ensom? Finn venner! Er du fattig? Bare bli rik i stedet!
Er du deprimert? Da skal du smile mer! Nei, det er ikke alltid lett å forstå hvordan andre har det, men da gjelder det å være mer ydmyk. Mer interessert. Mer forståelsesfull.
Og kanskje burde Veronika heller ta ansvar selv og tenke over hvordan hun kan bidra til at andre ikke er ensomme, helt uten å fortelle dem at de har seg selv å takke?
ikke slik at innlegget fra Veronika er vondt ment, men det vitner om en svært mangelfull forståelse av hvordan andre mennesker har det. Personlighetene våre er komplekse og ulike. Mange av oss har usynlige sykdommer eller funksjonsnedsettelser som gjør helt dagligdagse gjøremål nesten umulige.
Et av de lite gjennomtenkte tipsene Veronika kommer med, er å møte opp på arrangementer der en ikke kjenner noen. Så enkelt! Og likevel ikke. Tipsene hun ellers deler, er skåret over samme lest: Meld deg på salsakurs, finn en strikkegruppe, begynn med klatring.
Aktiviteter som krever at en faktisk er i stand til å fungere like uanstrengt sosialt som Veronika. Som krever at en er frisk og uten invalidiserende tilstander som ingen kan se. Tilstander som enkelte faktisk ikke tror på, eller i alle fall mangler vilje til å forstå.
NÅ ER DET
JEG FYLLER SNART 50, og hele livet har jeg hatt vanskelig for å bli kjent med andre. Og særlig i sosiale settinger. De som kjenner meg, vet at jeg som voksen endelig fikk slått fast at jeg har ADHD (og et snev av autismespekterdiagnose), noe som i det minste har hjulpet meg å bli bedre kjent med meg selv.
Jeg er en litt stillferdig særing som lett går i lås når jeg ikke forstår sosiale koder eller hvis jeg blir overrumplet. På en litt under middels dag er jeg ute av stand til å holde en samtale gående med noen jeg ikke er veldig trygg på, mens jeg på en god dag kan klare å henge med, så lenge jeg får ta pauser innimellom. Likevel går jeg ofte ut alene, gjerne på konsert eller på bar eller andre sammenkomster der jeg potensielt ikke kjenner noen.
Det har tatt meg et halvt liv å bli trygg nok til å gjøre det jevnlig, og fortsatt kan det være en svært krevende øvelse. Det er gjerne en enorm befrielse de gangene jeg finner et menneske jeg kjenner godt nok til bare å stå ved siden av, prate litt med, og som tåler at jeg trenger en trygg havn mens jeg lader.
ganske ung, har jeg fått høre at jeg er kjedelig. Sær. Overlegen. Og jeg forstår at jeg oppleves sånn. Det er ikke
SIDEN JEG VAR
bare din skyld! I et rom fullt av ansikter jeg kjenner igjen, blir jeg rådvill: Er dette mennesker som vet hvem jeg er? Burde jeg hilse? Er det folk som jeg bare har sett mange ganger, eller noen jeg faktisk har hilst på før?
Jeg har en fantastisk hukommelse for ansikter, stemmer og noen ganger navn, men jeg klarer ikke å sette dem sammen. Og så tør jeg ikke hilse. Tør ikke ende opp med å dumme meg ut fordi jeg ikke ser HVEM du er med det samme.
Før hjernen min sakte, sakte kanskje klarer å pusle sammen noen biter som passer, har jeg ingen idé om du er en kunde jeg solgte plater til i 1999 eller en jeg jobbet med i 2007. Og uansett tar jeg det for gitt at du ikke husker meg, så jeg slår blikket ned. Tilgi meg.
NOE AV DET viktigste jeg har lært som voksen, er at jeg ikke er alene. Vi er mange som ikke passer inn i de vanlige rammene for sosialt samvær. Som ikke forstår alle de sosiale kodene, og som ikke har verktøyene som skal til for å møte andre menneskers forventninger.
For mange av oss er et helt liv ikke nok til å lære hvordan vi omgås andre mennesker like lett og ledig som andre tilsynelatende gjør. Derfor føler vi oss gjerne alene, for vi treffer heller ikke så mange som har det som oss.
MEN JEG HAR det ganske fint, altså! Jeg trenger ikke salsakurs. Jeg trenger ikke reddes. Men du som har det sosiale overskuddet, evnen til å snakke med alle, som trives overalt, alltid: Vær glad for at du har det sånn. Men husk også at vi er mange som ikke har de samme forutsetningene som deg.
Ikke press oss inn i de rammene du selv trives i, men inviter oss gjerne inn. Inkluder oss uten tvang. Uten forventninger om at vi skal prestere. Ikke vær redd for å si hei eller å spørre hvordan det går. Vi blomstrer kanskje ikke så ofte, eller så lenge om gangen, men vi kan jaggu være verdt å stelle likevel.
Og hvor ville jeg hen med alle disse ordene? Jo. Vær forståelsesfull. Vær en trygg havn. Vær en venn.