Bør satse mer på kvalitet enn kvantitet
Opera må ikke nødvendigvis settes opp på den største scenen i byen for å gi de største opplevelsene.
Hvem: Opera Bergens Orkester / Bergen Operakor / Anne Randine Øverby, dirigent / Sara Rossini, Riccardo della Sciucca, Georgios Iatru, Nadiia Kulesh, Petar Naydenov, Jørgen Magnus Haslum, Carmine Monaco d’Ambrosia og Geir Dancke Molvik i hovedrollene
Hva: «La Bohème»
Hvor: Grieghallen
Når: Onsdag 10. april
FORRIGE GANG OPERA Bergen inntokGrieghallen, satte kompaniet opp et verk somaldri tidligere har blitt spilt i Norge: Luigi Cherubinis «Medea». Denne gangen valgte de et atskillig mer takknemlig repertoar: Giacomo Puccinis populære «La Bohème».
Handlingen finner sted i Latinerkvarteret i Paris, der en gjeng livsglade, men fattige kunstnerbohemer fryser i leiligheten sin og krangler med kjærestene sine. Kjærlighetsparet Rodolfo og Mimi er et av operalitteraturens mest kjente. Før Mimimot slutten dør av tuberkulose, har hun og Rodolfo avsunget noen arier som en må ha bodd under en stein for ikke ha hørt en eller annen gang i livet.
Karakterene er likandes og temaene evige. Somdirigenten ropte til publikum fra podiet mellom første og andre akt: «Hvis dere ikke har forstått at det handler omkjærlighet, må dere finne på noe annet å gjøre i aften!»
RESULTATET VAR definitivt bedre enn ved «Medea». Hovedrollene var godt besattmedSara Rossini somMimi og Riccardo della Sciucca somRodolfo. Også vennegjengen behersket kunsten å synge med følelsene utenpå skjorten uten at det bikker over i det sentimentale, slik det skal være hos Puccini.
Både orkesteret og koret leverte mer presist enn forrige gang, om enn litt rusk her og der. I folkelivsscenen i tredje akt, der karakterene handler på gatemarked, går på kafé og til slutt stikker av fra regningen, bidro regien til en god dose liv og røre. Her ble det både syklet over scenen og gestikulert mellomkafébordene.
I «LA BOHÈME» er de mellommenneskelige forholdene viktige – ikke bare den romantiske kjærligheten, mendet rørende vennskapet mellom karakterene og omsorgen de alle viser for den dødssyke Mimi. I scenene der vennene spiser, drikker og prater, både hjemme og ute, er detmye komikk idet de gjør kjærlig narr av hverandre og småkrangler.
Altformye av dette gikk tapt for oss i publikum, siden Opera Bergen har valgt å ikke bruke teksting under denne forestillingen. I første akt er det omtrent 20 minutter med sungen dialog før verkets første virkelige solokommer – 20 minuttermedreplikker somvanligvis ville bidratt til at vi blir kjentmed karakterene.
Teksting er blitt så vanlig at publikumi dag forventer det. Det innebærer heller ikke store utgifter, og gjør at publikumkommer mye nærmere karakterene og historien enn ved å lese et sammendrag av handlingen i programheftet. Formeger det komplett uforståelig at noen velger bort teksting når de tekniske mulighetene er til stede, uten å informereomdette på forhånd.
I programmet fikk vi også lite informasjon om det som skjer bak scenen. Der andre arrangører ville oppgitt en lang navneliste med for eksempel regissør, koreograf, scenograf og kostymedesigner, nøyerOpera Bergen seg somregelmed å skrive «Idé og produksjon: Opera Bergen».
De fleste har nok fåttmed seg at dirigentAnneRandineØverby står for mesteparten av arbeidet hos Opera Bergen. Kanskje kunne detvære en idé å slippe andre krefter til for å gjøre forestillingenemer interessante rent scenisk. Visuelt erOpera Bergens produk
sjelden særlig inspirerende eller nyskapende.
En kunne for eksempel lure på om noen av karakterene gikk i sine egne klær på scenen, så lite samsvar var detmellom kostymene deres. I første akt var Rodolfo kledd i en gammelrosa genser, mens Mimi gikk i neongult. Sjelden har jeg sett et parmatche hverandre så dårlig.
GRIEGHALLENS MULIGHETER for variasjon i lyssetting ble ikke utnyttet. Scenografien fremsto også ganske sammenrasket og lite helhetlig, med mange små detaljer. Og her kommer vi til hovedproblemet: NårOpera Bergen insisterer på å bruke Grieghallen, fremstår flere sider ved forestillingene mer puslete enn nødvendig.
Opera må ikke nødvendigvis settes opp på den største scenen for å gi de største opplevelsene. På et mindre spillested ville både de musikalske og de sceniske valgene fungert bedre. Resultatet ville kanskje til ogmed fremstått mer storslagent.
I sin egen historiefortelling vektlegger Opera Bergen ofte hvormange produksjoner kompaniet har på CV-en og hvor lite offentlig tilskudd de får i forhold til antall forestillinger. Denne uken fortalte Øverby til BT at «La Bohème» er hennes 168. egenproduserte opera i Bergen.
Men hva er vitsenmed å bruke en tredjedel av driftsstøtten på dyr husleie når Griegsalen ikke engang var halvfull på premieren?
DET ER PÅ HØY TID at Opera Bergen flytter oppmerksomheten fra kvantitet til kvalitet.