Partnerbyttene funker dårlig for Brann
Brannspillerne skifter makker hver helg. Da blir ting vanskelig.
DET ER MULIG tittelen på denne kommentaren bringer en ny lesergruppe inn til Brannartiklene. I så fall er det bare å beklage. Det er ikke sikkert dette pirrer, selv om jeg faktisk også skal innom temaet «triangler».
Men for dem som undrer på hvor det blir av Branns frekke prestasjoner fra fjoråret, tror jeg det går an å peke på et par årsaksforklaringer.
De har jo ikke mistet piffen. Derimot er partnerbytte ikke av det gode, i særdeleshet ikke på fotballbanen – og i hvert fall ikke når partnerne skiftes hver helg.
For vi er vant til å se på fotballformasjoner i bredderetningen. Fire bak, tre på midten og tre fremme. Men i måten Brann spiller på, er det vel så avgjørende å studere lengderetningen.
Og det her trianglene kommer inn i bildet.
Høyresiden:
TIL: Crone, Kornvig, Mathisen
FFK: Crone, Kornvig, Blomberg
Viking: Crone, Kornvig, Blomberg
HamKam: Kristiansen, Kornvig, Blomberg Venstresiden:
TIL: Soltvedt, Wassberg, Blomberg
FFK: Soltvedt, Wassberg, Castro
Viking: Kristiansen, Wassberg, Warming
HamKam: Soltvedt, Kartum, Castro
SAMSPILLET MELLOM venstreback, venstre indreløper og venstrekant gir oss ett triangel. Du finner det samme på høyresiden.
Keeperen, stopperne, den sentrale midtbanespilleren og spissen binder sammen de to angrepsflankene. Det er jo sjelden høyrebacken og venstrebacken har noe med hverandre å gjøre, slik det også er bare unntaksvis at de to kantspillerne kombinerer på noen måte.
Skader, spillersalg og en og annen taktisk endring har gjort at disse helt avgjørende trianglene så langt i sesongene har endret seg stort fra kamp til kamp (studer gjerne listen over).
DET ER PARTNERBYTTER hele tiden. Backen må forholde seg til en ny kant, kanten må forholde seg til en ny indreløper – og alle disse er høyst forskjellige spillere.
Min påstand er at disse stadige endringene – de aller fleste utløst av skader – er hovedårsaken til at Branns spill – og da spesielt angrepsspillet fremstår som urytmisk, hakkete og preget av tilfeldigheter.
For selv om de spiller i et fastlagt system, har alle spillerne sine individuelle og høyst egenartede ferdigheter. Bare se på forskjellen mellom forrige kamps venstrekant (Magnus Warming) og HamKam-dystens venstrekant (Niklas Castro).
De to har jo bare drakten til felles.
Selv om de spiller i et fastlagt system, har alle spillerne sine individuelle og høyst egenartede ferdigheter.
DEN SÅ LANGT eneste gangen Brann har mønstret samme triangel som i foregående kamp, er i Viking-kampen. Da stilte de med samme trio på høyresiden som de gjorde i det foregående oppgjøret mot Fredrikstad. Da leverte både Emil Kornvig og Ole Didrik Blomberg årsbeste i sine
roller – uten at jeg skal påberope meg dette som annet enn et anekdotisk bevis.
I fjor, og da spesielt i fjor høst, mønstret Eirik Horneland svært ofte de samme flanke-trioene i hver kamp. Da spilte Brann gnistrende angrepsfotball, og jeg vil igjen hevde at mye av forklaringen på akkurat det var nettopp det fotballtrenere gjerne benevner som «relasjoner».
1–0 HJEMME MOT HamKam er på mange måter godt nok i en slik situasjon, der Eirik Horneland lengter etter at laget skal sette seg og bli kjent med hverandre. Da er det jo også slik at det kan lønne seg å holde fast på spillere i førsteelleveren selv om prestasjonene lar vente på seg. Når nå Felix Horn Myhre snart er spilleklar fra start, kan det til og med ta tid før han klarer å bli kjent med sine gamle partnere på ny – husk på at han ikke har spilt sammen med f.eks. Blomberg på svært lenge.
Som jeg skrev i forrige uke: I mellomtiden gjelder det bare å finne måter å vinne på. Som å slenge inn Aune Heggebø for en indreløper når Brann desperat behøver mål.
For alle utskiftningene er forhåpentlig ikke normalen. Før eller siden vil Brann likne seg selv fra i fjor. Partnerne vil finne sammen igjen.
Og det er da det magiske oppstår. Når man leker med den samme hver helg.